Tellusalie - Is the Outside Still There?

Tellusalie
Is the Outside Still There?
(Forward Records)

Jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe.

Da Pstereos høyt elskede redaktør kom trekkende med en plate av et band han kalte Tellusalie og forlangte en anmeldelse, turte jeg selvsagt ikke annet enn å si ja. Men jeg ante ikke hva han snakket om. Jeg skjønte ikke engang hvordan bandnavnet skulle uttales.

Desto hyggeligere var det da at plata bare trengte noen sekunder i spilleren før jeg begynte å like den. Tellusalie kom meg i møte med en uanstrengt friskhet jeg ikke hadde forventet fra en ukjent Fredrikstad-gjeng.

Men så hadde jeg altså ikke fulgt med i timen.

Litt kjapp Internett-research avslørte at Tellusalie har fått en hel del oppmerksomhet og ros de siste par årene. Sannelig ble de ikke også Spellemann-nominert for debutalbumet "Tangerine dreams" i 2004.

Det påfallende med alt som har vært skrevet om Tellusalie, er at skribentene nærmest overgår hverandre i å slenge ut referanser. The Velvet Underground, The Strokes, Grant Lee Buffalo, Neil Young, John Lennon, R.E.M., The Lovin' Spoonful, Pere Ubu, Modern Lovers, Weezer, Coldplay, Number Seven Deli, Jim Stärk, Radiohead, The New Pornographers, Grandaddy, Pulp, Yo La Tengo, Ryan Adams, Paul Westerberg. Med mange flere. Tellusalie er blitt sammenlignet med alle sammen.

Jeg synes vi skal tolke denne litt pussige lista som et sunnhetstegn. Tellusalie minner om mye fint, men er likevel vanskelige å sette en merkelapp på. Det må bety at noe som er bare deres, ligger og ulmer rett under overflaten.

Selv har jeg lyst til å trekke fram Neil Young og Pstereo-favorittene Magnolia Electric Co. Tellusalie behersker det samme spennet mellom småtøff, riffbasert rock og skjøre, countryaktige ballader. Når Ole Jørgen Ottosen strekker seg etter de lyseste tonene, får han dessuten noe av den samme tiltalende sårheten i stemmen som en Young eller en Jason Molina.

Men, altså, jeg er sikker på at slike sammenligninger vil bli overflødige så snart Tellusalie har en plate eller to til bak seg. Det ligger nemlig noe og ulmer under overflaten her. Jeg hører melodier som svever som den naturligste ting av verden, og jeg fornemmer en oppriktig formidlingstrang.

Hør på "Is the Outside Still There?" en stille sommerettermiddag når sola ikke helt greier å trenge gjennom skydekket, og jeg tror du vil oppleve det samme.

Og det vanskelige bandnavnet? Les det en gang til. Sakte. Med trykk på hver stavelse.

Du kan like godt lære deg det, du også. (7/10)

Originalt publisert på Pstereo.no 12.07.06
© Roy Søbstad