Gode glimt av desperasjon

AgaiaGanza
AgaiaGanza
(Karmakosmetix Records)

TERNINGKAST 4

Ti år er lang tid uten å gi lyd fra seg. I musikken er det en evighet. Atle Dørum har ikke vært å høre på plate siden begynnelsen av 2000-tallet. Den gang spilte han i metal-band av den smått progressive sorten. Når han nå endelig vender tilbake, under det kryptiske navnet AgaiaGanza, skulle det egentlig bare mangle om ikke uttrykket hans hadde endret seg.

AgaiaGanza er et soloprosjekt, men Dørum har god hjelp fra et kremlag av kristiansandsmusikere. Fremst blant dem er co-produsent Christer André Cederberg, kjent fra Animal Alpha. Dørum og Cederberg spilte også sammen i Drawn, som ga ut et album og en EP på tysk selskap på tampen av 90-tallet.

Dørum har fremdeles en forkjærlighet for det episke og dramatiske, men uttrykket er ikke lenger så bombastisk. På sitt mest melodiske og sarte, er det ikke av veien å sammenligne AgaiaGanza med et band som Coldplay. I mer muskuløse øyeblikk, når den underliggende desperasjonen får komme til overflaten, aner man konturene av metal-fortiden hans.

På sitt beste – balladen «Buterflai», den drivende «Whenever Will I (N)Ever», den suggererende avslutningen «Hymna» – er dette gripende og stemningsfull musikk. Andre ganger er det noe litt temperaturløst over AgaiaGanza. Men det er bare det lille ekstra, det som skiller god rock fra stor rock, som mangler. Neste gang, når AgaiaGanza er blitt til noe mer enn et solo- og studioprosjekt, vil Atle Dørum og vennene hans være der de burde være.

Vi får bare håpe at vi ikke må vente i en evighet før vi får høre det.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.01.10
© Roy Søbstad