Varmt møte med aldrende mørkemann


Ozzy Osbourne
Odderøya Amfi, Kristiansand
6. august 2011

I 2011 er en konsert med mannen de kaller «The Prince of Darkness» en tvers gjennom trivelig og inkluderende opplevelse. Hvem skulle ha trodd det?

TERNINGKAST 4

Når Ozzy Osbourne går på scenen, 10 minutter før annonsert tid, er det til et kollektivt publikumsbrøl Odderøya ikke har hørt maken til siden Quarts storhetsdager. «Let the madness begin!» gauler Ozzy og gliser manisk i det bandet sparker i gang «I Don't Know». Festen kan begynne.

Med mindre man tar seg nær av at han skriker «FUCK!» hver gang han henvender seg til publikum, er det ikke lenger noe skummelt med Ozzy. Det gjenspeiler seg i publikumssammensetningen. Her er vel så mange familieforeldre i lyse sommerklær som hardbarkede rockere. Mange har antakelig et sterkere forhold til Ozzy fra reality-TV enn som metal-gudfar.

Hovedpersonen selv, 62 år gamle John Michael Osbourne, minner mest av alt om et overstimulert bursdagsbarn der han han løper krokrygget frem og tilbake med bittesmå skritt, klapper i hendene og headbanger. Aller morsomst synes han det er å kaste vann og sprøyte hvitt skum over publikum. Hvert pusterom benyttes til å oppfordre alle til å synge med, veive med armene og generelt «go crazy». Og han gjør alt sammen med en entusiasme som aldri virker påtatt. Tvert i mot føles hans utrettelige insistering på at alle skal ha det gøy etter hvert nesten rørende.

Ozzys sterkeste kort, stemmen, er stort sett klar og sterk. Hans nye høyre hånd, Gus G, er en gitarist mer av Randy Rhoads- enn av Tony Iommi-skolen, og forankrer med det soundet trygt i 80-tallet. Gus G og de andre bandmedlemmene er alle svartkledde, bredbente og halvparten så gamle som sjefen. De spiller med energi og overbevisning, men når de tar over scenen for en lengre runde med gitar- og trommesoloer, har det ingen annen funksjon enn å gi far sjøl en pust i bakken. At det musikalsk males med bred pensel, er derimot som det skal være. Dette er tross alt heavy metal.

Ozzy har stort sett holdt seg til den samme setlisten i 20 år nå. Gamle fans får sitt med en liten håndfull Black Sabbath-klassikere og låter fra de to første soloplatene. Turistene får lighterballaden «Mama, I'm Coming Home». Men akkurat i kveld gjør han en liten vri. I stedet for å runde av med selve signaturlåten sin, «Paranoid», topper han kvelden med «Fairies Wear Boots». Vi får ta det som et tegn på at Ozzy Osbourne virkelig mener det når han sier at han elsker oss alle sammen. Og han får en respons som viser at følelsen er gjensidig.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.08.11
© Tekst: Roy Søbstad/Foto: Jon Anders Skau, Fædrelandsvennen

Kommentarer