Boney M. featuring Liz Mitchell
Caledonien Dancing, Kristiansand
20. oktober 2012
Boney M. får CD-en til å feste som om det var 1979.
TERNINGKAST 4
Boney M. åpner konserten med å synge «Amazing Grace» a capella. Det er kveldens første og siste overraskelse. Derfra og ut leverer de akkurat det man forventer. Og publikum går fullstendig av hengslene.
De som har lest kveldens program ekstra nøye, vil ha sett at det står «featuring Liz Mitchell» etter Boney M.-navnet. Mitchell er eneste gjenværende medlem fra storhetsperioden mellom 1976 og 1981. Hitene fra disse årene kan alle over en viss alder nynne uten å tenke seg om: «Daddy Cool», «Sunny», «Ma Baker», «Brown Girl in the Ring», «Rasputin», «Hooray! Hooray! It's a Holi-Holiday». Suksessoppskriften var en velprodusert blanding av disco og karibiske rytmer, melodier det var umulig å få ut av hodet og noen ualminnelig tåpelige tekster.
Noe band i vanlig forstand var Boney M. aldri. Til å begynne med var det et rent studioprosjekt, klekket ut av den tyske produsenten Frank Farian. Bandmedlemmene var dansere og sangere som ble hyret inn for å fronte Farians musikk. De bidro ikke stort i studio, men sang selv på konsertene. Etter at hitene tørket ut, har ulike versjoner av Boney M. fortsatt å opptre rundt omkring i verden. Nå for tiden er det altså Liz Mitchell som holder liv i navnet.
Ingen musikere er å se på scenen på Caledonien i kveld. Mitchell, en sprek jamaicansk dame på rundt 60, og hennes to langt yngre kordamer synger over ferdiginnspilte backingspor. En bronsefarget kjekkas i bar overkropp fungerer delvis som toaster og delvis som mannlig stripper. Han danser, flekser, rister på rompa og har umiddelbart samtlige damer i salen på sin side.
Backingsporene er delvis oppdaterte, og har fått et anstrøk av moderne eurodance. Det låter hardere og mer maskinelt enn på 70-tallet. Men så lenge sangene er gjenkjennelige og enkle å danse til, er det ingen som legger merke til sånt. Det danses, det svettes og allsangen er – utrolig nok – adskillig mer rungende enn under gårsdagens Slade-konsert på Kick.
Noen stor musikk- eller konsertopplevelse er Boney M. anno 2012 aldri i nærheten av å skape. Men som fest er det overmåte vellykket. Dessuten blir man full av beundring for Liz Mitchell. En dame som etter alle disse årene presterer å synge «Rivers of Babylon» med noe som ikke kan kalles annet enn sjel, fortjener all den applausen CD-en kan gi henne.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 22.10.12
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar