For alltid på vei

deLillos
Konsertsalen i Kilden, Kristiansand
13. oktober 2012

Det gjør godt å se deLillos igjen. Det er godt å vite at de fremdeles er på vei.

TERNINGKAST 5

Det er så lett å ta dem for gitt. deLillos har liksom alltid vært her, og vil, kan det se ut til, alltid være her. Men det er på ingen måte selvsagt at et band skal låte så vitalt som de gjør etter nærmere 30 år. På det nye albumet «Vi er på vei, vi kanke snu» har deLillos funnet akkurat den rette balansen mellom det lekne og det sofistikerte, mellom det barnlig undrende og hardt vunnet modenhet. Albumet er en bekreftelse på at de fremdeles er et band å regne med.

deLillos er tydeligvis fornøyde med den nye platen selv også, for de spiller flesteparten av låtene fra den i Kilden. I konsertens første halvdel finner de dessuten plass til mindre kjente, men fine ting som «Pingvinfilmen», «En stefar» og «Torkel Ravndal». Da får det heller være at «Flink», med eller uten Ida Maria, for noen av oss er mer enerverende enn festlig.

«Vi vil gjerne spille mer gitar,» synger Lars Lillo-Stenberg i en av de nye sangene sine. Og etter som bandet spiller seg stadig varmere i trøya, blir også instrumentalpartiene lengre og mer løsslupne. I sanger som «Om og om og om og om igjen» og «Tapetser meg i gangen før du går» får både Lars Lillo og Lars Lundevall kanalisert sin indre Neil Young gjennom øredøvende, gåsehudfremkallende gitarsoloer.

Nå kommer også de gamle slagerne tett: «Nitten åttifire», «Tøff i pyjamas», «En smak av honning» og, publikums åpenbare favoritt, «Kokken Tor». Etter drøye to timer når konserten sitt høydepunkt med en «Hjernen er alene» som er så trolsk og mektig at avsluttende «Neste sommer» mest av alt føles som en nødvendig formalitet.

Minst to av låtene på «Vi er på vei, vi kanke snu» handler om å bli eldre og fremdeles spille i rockband. Akkurat dét får deLillos til å virke som den naturligste ting i verden.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.10.12
© Tekst: Roy Søbstad/Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen