Vikingmetal for voksne

Enslaved
Kick Scene, Kristiansand
25. oktober 2012

Beinhardt, imponerende og utmattende haustrite på Kick.

TERNINGKAST 4

Enslaved inntar scenen i Kristiansand med tittelsporet fra sitt ferske album «RIITIIR», og gjør det uten større fakter klart at 20 år på veien har gitt dem den naturlige selvtilliten og autoriteten til ekte veteraner. Låten, et fem–seks minutter langt riffmonster, oppsummerer effektivt både hvem Enslaved en gang var – et beinhardt black metal-band – og hvem de er i dag – et dynamisk, krevende og voksent band av internasjonal klasse.

De siste platene deres har vist et band som i stadig større grad henter inspirasjon fra 70-tallets progrock. Det mørke øset er fremdeles der, men det får nå sin kontrast i komplekse, melodiske partier. Grutle Kjellsons gutturale svartmetallbrøl blandes med Herbrand Larsens rene vokal, dommedagsriffene veies opp med atomsfæriske synther. Man blir slått av hvor velbalansert og godt uttenkt denne musikken er. Enslaved er episke, men blir aldri fjollete pompøse slik som for eksempel, tja, Dimmu Borgir.

Ideologisk og tekstmessig har Enslaved alltid hentet inspirasjon fra vikingtiden og norrøn mytologi. Og jammen ser ikke bandets grunnleggere, Kjellson og Ivar Bjørnson, ut som vikinger også – furete, værbitte og fryktelig hårete. Arve Isdal er, med sine skinnbukser, bare overkropp og hang til klassisk gitarhelt-posering, rockstjernen i gjengen. Men sunnhordalendingene viser seg som noen joviale vikinger og rockstjerner. De tar seg god tid til å skåle og snakke med publikum – selv om stemningen i salen er heller avmålt det meste av kvelden.

Kanskje henger publikums tilbakeholdenhet sammen med at det er noe avstandsskapende i Enslaveds profesjonalitet. For selv om det er umulig å ikke bli imponert av den tekniske dyktigheten deres, gjør perfeksjonen også at musikken blir fattig på spontanitet. Råskapen oppleves ikke like, vel, rå når hver eneste tone kommer akkurat der man tror den skal komme. Dessuten er de fleste av Enslaveds låter lange – noen av dem veldig, veldig lange – og det er ikke til å komme forbi at konserten i partier føles nokså seig.

En drivende og forholdsvis kontant versjon av Led Zeppelins «Immigrant Song» helt til slutt i hovedsettet, ønskes derfor hjertelig velkommen. Og en låt som handler om å ri inn i Valhall i triumf, er selvsagt en veldig passende avslutning på en kveld som denne.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 26.09.12
© Roy Søbstad