1. Mark Lanegan Band: Blues Funeral
Mark Lanegan har forstått noe viktig: Blues er en følelse, ikke en sjanger.
Lanegans blues er seig som tjære og dunkel som blod, men har likevel plass til både Stooges-riff, discorytmer og harmoniske utskeielser.
Jeg har lyttet til mannen med den hypnotiske gravrøsten i over 20 år nå. Først kom Screaming Trees, så gjestespillene med Queens of the Stoneage og duettplatene med Isobel Campbell. Solokarrieren har tilsynelatende vært noe Lanegan har puslet med på si, men hvert album har overgått det forrige. «Blues Funeral» er ikke noe unntak.
Favorittlåter: «Gray Goes Black», «Ode to Sad Disco»
2. Bill Fay: Life Is People
Bill Fays tredje album kom 41 år etter hans forrige. I mellomtiden har han vært anonym lønnsmottaker og opparbeidet seg betydelig livserfaring. Det kan bli vakker musikk av sånt også.
For meg, som fylte 41 i 2012, var Bill Fay årets oppdagelse. De melodiøse, pianobaserte sangene hans er skrevet med et kristent standpunkt, men blir aldri forkynnende. I stedet er de basert på enkle observasjoner, en aldrende manns bekymringer og en ydmykhet overfor skaperverket som er veldig, veldig rørende.
Varmere, mer menneskelig musikk er det lenge siden jeg har hørt.
Favorittlåter: «The Healing Day», «Jesus, Etc.»
3. First Aid Kit: The Lion's Roar
Forelskelsen som begynte å spire etter at «The Lion's Roar» ble sluppet på nyåret, slo ut i full blomst da First Aid Kit spilte i Kilden i sommer. Lite er som å se to svenske søstre, knapt eldre enn tenåringer, headbange seg gjennom et sett tidløse folkpop-låter, kun akkompagnert av kassegitar, trommer og en planke av et keyboard. Og da de stilte seg ytterst på scenekanten og sang uten mikrofoner for en knappenålstyst sal, måtte selv Fædrelandsvennens stressede utsending tørke vekk «noe i øyet».
Det føles veldig spesielt å få oppleve noen så tidlig når man vet at de kommer til å vare lenge, lenge.
Favorittlåter: «The Lion's Roar», «Emmylou»
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.12.12
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar