Vår mann fra Sokndal

Tønes
Kick Scene, Kristiansand
17. januar 2013

Endelig fikk Kristiansand oppleve fjorårets mest kritikerroste norske artist i passende omgivelser.

TERNINGKAST 5

Mannen på scenen er kanskje det største fra Rogaland siden Kaizers, men det vises ikke på ham. 40 år gamle Frank «Tønes» Tønnesen verken ser ut eller oppfører seg som en popstjerne. Antrekket er hverdagslig, ansiktet er et pokerjes og faktene er beskjedne. Likevel lytter man til det han har å si. For når han er morsom, er han veldig morsom. Og når han er alvorlig, er det umulig å ikke bli berørt.

I kveld står han også på en scene som er stor nok for ham. Sist Tønes var i byen, under Dark Season-festivalen i november, spilte han på bittelille Hos Naboen. Lokalet var overfylt og irritasjonen stor hos de mange som ikke fikk plass. Men det er ikke vanskelig å forstå at Dark Season feilberegnet publikumstekket til Tønes. I 15–20 år hadde han vært et rent rogalandsfenomen, en lokal kulthelt. Det forandret seg først da han slapp sitt syvende – og klart beste – album, «Sån av Salve», i høst. Plutselig var deltidselektrikeren og revyartisten fra Sokndal både på NRK1 i beste sendetid og på toppen av kritikernes årsbestelister.

På et nærmest fullsatt Kick er det tydelig at mange har brukt store deler av vinteren til å lytte seg opp på Tønes-katalogen. Låtforslagene kommer tett fra salen, og under låter som «Eg går og legge meg» og «Sånn koga eg» gjaller allsangen og latteren om hverandre. Førstnevnte handler om en fyr som ikke kan få sagt tydelig nok i fra at han har tenkt å legge seg. Den andre er en nesten manisk låt om korrekt koking i gryte. Begge viser hvordan Tønes med noen få ord kan gi liv til skikkelser og situasjoner som er like gjenkjennelige som de er absurde.

Når Tønes og det utsøkte femmannsbandet hans så tar stemningen ned, i melankolske sanger som «Et godt aua», «Min venn» og «Grønnare gras», er kontrasten effektiv. Vår mann fra Sokndal er ikke redd for å synge om de viktigste tingene i livet, og han gjør det med en klokskap og ydmykhet som er veldig rørende.

Ekstranummerne – fra den sakrale pianoballaden «Lyset», via den drivende frihetsrockeren «Stapte Renault», til den spontane ønskelåten «Bjørnar Vigeland» – føles som en eneste lang, triumfartet feiring av Tønes' nyvunne stjernestatus.

Man tar seg selv i å si som de gjør der borte på Sørvestlandet: Sakki!

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 18.01.13
© Roy Søbstad