Honningbarna
Kick Scene, Kristiansand
1. mars 2013
Den yngre garde slår til igjen.
TERNINGKAST 5
Forventningene ligger som en summende tåke over et folksomt Kick. Honningbarna på hjemmebane blir aldri feil, men akkurat denne konserten bør liksom bli helt spesiell. Vi er på slippefesten for album nummer to, og det føles som om bandet har noe å bevise.
Den småskummelt ulmende åpningslåten «Dødtid» gjør det med en gang klart at de ikke kommer til å skuffe. Og derfra og ut blir det ingen dødtid, bare en eneste lang seiersrekke av nye og gamle låter som serieeksploderer i rasende tempo.
Honningbarna har aldri fremstått som smålåtne, men de siste par årenes intense turnering har forvandlet dem fra ivrige guttunger til garvede profesjonelle med en aura av naturlig, stolt autoritet.
Det rett-frem-og-rett-i-trynet-punken deres mangler av originalitet, tar de kraftig igjen i ren og skjær overbevisning. Honningbarnas hardeste valuta er stadig deres pure ungdom. Til den hører et tilsynelatende utømmelig reservoar av rå energi som blir forløst hver gang de entrer en scene. Det ustoppelige øset er til tider så massivt at en stakkars publikummer blir stående og gispe etter luft.
Edvard Valberg – bandets vokalist og, ikke å forglemme, cellist – er selve legemliggjørelsen av denne intensiteten. Den spede kroppen er spent som en stålstreng, armene fekter blindt, blikket brenner svart og kjeften står for alltid på vidt gap. Det er som om han suger til seg all energien i rommet og spytter den tilbake igjen i form av et rått, blodskutt brøl. Fyren er rett og slett en formidabel frontmann, en sånn det er plent å umulig å ta øynene fra.
Honningbarnas aggresjon er for all del ikke blind. Den har både retning og mening. Men selv om et refreng som «Fri Palestina» ikke er til å ta feil av, handler kvelden i kveld lite om politikk og desto mer om moro. Scene og sal er da også fullstendig samkjørte fra første til siste låt, og konserten utarter til et herlig svett og vennskapelig kaos av en type man sjelden opplever på Sørlandet.
Avsluttende «Noen å hate» med fullt blandakor på scenen understreker bare at Honningbarna er Norges mest inkluderende og – i ordets aller beste forstand – folkelige punkband.
Måtte de forbli unge i mange, mange år ennå.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 02.03.13
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar