Uskylden selv

Dido
Girl Who Got Away
(RCA/Sony Music)

TERNINGKAST 3

På begynnelsen av 2000-tallet var Dido alle følsomme ungpikers favoritt – og en «guilty pleasure» for en del av oss som egentlig hørte på tøffere ting.

Det var noe med den svale, sårbare stemmen hennes. Den fikk henne til å høres ut som uskylden selv, og det var umulig å ikke føle sympati med henne når hun ble skuffet i kjærligheten. Og skuffet ble hun i sang etter sang.

Utrolige 29 millioner plater solgte go'jenta fra London.

10–12 år senere er det meste – for ikke å si alt – ved det samme. Dido lager fortsatt pen og passe trist popmusikk, hjertet hennes er akkurat like knust. Forsiktige, elektroniske oppdateringer av lydbildet, gjestevers fra fjorårets hip hop-favoritt Kendrick Lamar og produsentbidrag fra Brian Eno, er ikke nok til å unngå en følelse av tomgang. Det låter smakfullt og fint – og ikke så lite enstonig i lengden.

Men jammen får man ikke lyst til å gi Dido en god klem for det.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 07.03.13
© Roy Søbstad