Kaizers Orchestra
Konsertsalen i Kilden, Kristiansand
11. april 2013
Teatralsk, pompøst og selvsikkert. Selvsagt forlater ikke Sirkus Kaizer manesjen på stillferdig vis.
TERNINGKAST 4
Av en eller annen grunn er det hele 12 år siden sist undertegnede var på Kaizers-konsert. Det første som slår meg når bandet går på scenen i en smekkfull og allerede trampeklappende konsertsal, er likevel hvor lite de har forandret seg.
Det er selvsagt fordi hele Kaizers-konseptet – med oljefatene, pumpeorgelet, gassmasken, det særegne tekstuniverset og alt sammen – var på plass allerede da det rare, lille rogalandsbandet spilte på Samsen i 2001. Egentlig er det bare populariteten og ambisjonsnivået som er forskjellen på nå og da.
Kveldens repertoar er, som forhåndsannonsert, basert på materiale fra den ravende stormannsgale «sigøynermusikalen» «Violeta Violeta», ispedd et utvalg gamle slagere. Og ingen kan ta fra kaizerne at de med årene har bygget seg opp en solid katalog. Aller best er de mest typiske låtene. «Ompa til du dør», «Tusen dråper regn» og «Maestro» er rock som skakt, lekent og medrivende teater. «Hjerteknuser» er en finfin poplåt pumpet opp til episk format.
Men det ville være synd å si at alt materialet holder samme klasse. Et midtparti med rett-frem rock'n'roll fungerer som publikumsfrieri, men føles billig. Og Kaizers i hip hop-tapning, i «En for orgelet, en for meg», har en flau eim av skolerevy over seg. Det er også rikelig anledning til å bli trøtt av vokalist Janove Ottesens affekterte fremferd. Men, OK, mannen gjør vel bare jobben sin. Kaizers er et sirkus, og han er direktøren.
Forestillingen når klimaks med låten som kanskje står igjen som den meste kaizerske av dem alle: «Begravelsespolka». Fra sin teatralske og pompøse begynnelse, bygger den seg vers for vers opp til å bli stadig mer teatralsk og pompøs. Trommene dundrer i marsjtakt og koringen runger veggimellom. Sirkusdirektør Ottesen dirigerer sitt publikum og synkronstepper (!) med tangentmann Helge Risa. Og når hele salen til slutt kapitulerer med et overveldet brøl, føles det som om konserten – og egentlig hele Kaizers-konseptet – er fullbragt.
Et par ekstra ekstranummer senere gjenstår det bare å feie opp den imaginære konfettien, tørke av seg den imaginære teatersminken og kjenne litt på stillheten. Til høsten tar Kaizers Orchestra pause på ubestemt tid.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 12.04.13
© Tekst: Roy Søbstad/Foto: Kjartan Bjelland, Fædrelandsvennen
Kommentarer
Legg inn en kommentar