Hardere, bedre, raskere, sterkere

Man of Steel
Canada/USA 2013
Regi: Zack Snyder
Skuespillere: Henry Cavill, Russell Crowe, Amy Adams, Michael Shannon
Musikk: Hans Zimmer
Aldersgrense: 11 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 4

Nå som tiden har løpt fra storfilmen fra 1978, alle har glemt 2006-versjonen og selv den mest ubetydelige superhelt har fått breie seg på det store lerretet, skulle det bare mangle om ikke også selveste Supermann ble oppdatert for CGI-generasjonen.

Regissør Zack Snyder («300», «Watchmen») og produsent Christopher Nolan («Batman»-trilogien) har latt hovedtrekkene i historien være slik vi kjenner dem.

I det planeten Krypton går under, blir spebarnet Kal-El sendt alene ut i et romskip. Skipet lander på et jorde i Kansas, hvor det blir funnet av ekteparet Kent. De oppdrar utenomjordingen som sin egen.

Kal-El blir til Clark Kent, som vokser opp til å bli en mann med ekstraordinære evner.

«Man of Steel» er best i første halvdel, hvor Clark får litegrann tid til å finne ut hvem han er og hvem han vil være. Hans jordiske foreldre har lært ham – for å sitere fritt fra en annen superhelt – at det med store krefter følger stort ansvar.

I filmens siste del øker tempoet fra høyt til heseblesende. En annen overlevende fra Krypton, den hensynsløse General Zod, kommer til jorden for å gjenskape hjemplaneten på menneskehetens bekostning. Enorme ødeleggelser settes i gang. Endelig får vår mann sjansen til å vise hva han er god for.

Her kommer også moderne filmteknologi til sin rett. I 1978 var det imponerende at en mann kunne fly. I dag flyr han gjennom noen skyskrapere, tar av ut i stratosfæren, river med seg noen satelitter og et utenomjordisk romskip på veien, før han krasjlander i gaten og redder noen gamle kjente fra å bli knust under en av de nå sammenraste skyskraperne.

Og alt dette mens han slåss på bare nevene med en annen fyr.

«Man of Steel» er ikke perfekt. Litt mer humor og romantikk – og tilsvarende mindre patos og sammenbitte tenner – hadde gjort seg. Med sine to timer og 22 minutter er den dessuten godt over grensen til det utmattende.

Men jammen ser ikke Henry Cavill sånn passe ikonisk ut der han henger i løse luften – upåklagelig fotogen i sin nye, gråblå panserdrakt med blafrende, rød kappe.

Det er bare å stålsette seg for toeren.

Anmeldelsen er basert på 3D-versjonen av filmen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.06.13
© Roy Søbstad