Savnede katter og melankolske detektiver


Jason
Savnet katt
Magikon forlag

Kvinne med fortid møter mann uten fremtid.

TERNINGKAST 5

John Arne Sæterøy, altså Jason, er ikke blitt Norges eneste stjerne på den internasjonale tegneseriehimmelen fordi han stadig fornyer seg. Han fant sitt uttrykk på slutten av 90-tallet og holder seg til det. Med hele 150 sider i svart, hvitt og sjatteringer av rødt, er «Savnet katt» hans kanskje mest ambisiøse utgivelse til nå. Men den er umiskjennelig Jason i både innhold og form.

Dan Delon er privatdetektiv – «akkurat som Humphrey Bogart» – med whisky i kontorskuffen, hatt og trenchcoat. Den savnede katten finner han allerede på side fem og snart faller han for kvinnen som eier den. Når hun brått forsvinner, vikles Delon inn i en sak som bare blir mer mystisk jo mer han etterforsker den.

Historien ender ikke som en tradisjonell film noir ville ha gjort, for å si det forsiktig. Men som i all god krim er det ikke intrigen i seg selv som er poenget her. Dette er egentlig en fortelling om å finne den ene personen som kan gjøre livet verdt å holde ut, og om hva som skjer når man så blir alene igjen.

Det er akkurat denne typen historie – en blanding av populærkulturelle referanser, underfundig humor og eksistensielle undertoner – Jason gjennom årene har perfeksjonert. Med sitt avmålte formspråk klarer han på forunderlig vis å få de mutte dyrefigurene sine til å bli levende, dramaene de gjennomlever til å bli gripende og stillheten i rutene til å bli talende.

«Savnet katt» bryter på ingen måte ny grunn, men kommer som nok en bekreftelse på at Jason er en serieskaper på høyden av sine anselige evner. Mer enn dét ville det være urimelig å be om.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.06.13
© Roy Søbstad

Kommentarer