Litt gru, mest kos

Grusomme meg 2
USA 2013
Originaltittel: Despicable Me 2
Regi: Pierre Coffin, Chris Renaud
Manus: Ken Daurio, Cinco Paul
Skuespillere: Steve Carell, Al Pacino, Moises Arias, Dana Gaier, Miranda Cosgrove, Elsie Kate Fisher
Norske stemmer: Alex Rosén med flere
Aldersgrense: Tillatt for alle
Egnethet: Familie

TERNINGKAST 4

Den første «Grusomme meg»-filmen hadde mye fint for seg. Ikke bare var den genuint morsom og original, men den var også hjertevarm nok til at både store og små ble sittende igjen med «noe i øyet».

Siden den på toppen av alt ble en av tidenes mest innbringende animasjonsfilmer, var det selvsagt bare et tidsspørsmål før denne oppfølgeren kom.

Gru, som var ond superskurk i den første filmen, er nå mest opptatt av å være pappa for sine tre lykketroll av noen jenter. Som vi lærte sist, er han jo egentlig bare snill. Det er også derfor han blir rekruttert av Antiskurke-ligaen for å kjempe mot en tidligere kollega som – det sier seg kanskje selv – planlegger å ta over verden.

Mye absurd moro følger. Grus små, gule hjelpere var et av de mest minneverdige innslagene i den forrige filmen, og har denne gangen fått enda større plass til å gjøre godhjertet ugagn. Dessuten blir Gru forelsket – i en kvikk og impulsiv Antiskurk-agent ved navn Lucy.

At «Grusomme meg 2» ikke oppleves like original som, vel, originalen, skulle kanskje bare mangle. Men det er unektelig mindre spennende med en hovedperson som er snill helt fra starten av, enn en som lærer å bli det underveis. Kjærlighetsaffæren mellom Gru og Lucy blir heller aldri like gripende som forholdet mellom Gru og småjentene var i eneren.

Men selv om dette på flere måter er en mer konvensjonell film, er det likevel mye å glede seg over her. De minste får store mengder oppfinnsom slapstick-humor mens de større kan glede seg over den intelligente omgangen med popkulturelle klisjeer. Til tider kan nok filmen være litt skummel, men den gjør alltid et poeng av å vise at ingen blir skadet selv om de får seg en trøkk.

Animasjonen er nok en gang lekker og utrolig detaljert. 3D er fremdeles først og fremst noe man blir sliten i øynene av, men her utnyttes den i hvert fall bedre enn man er blitt vant til. Man tar seg stadig i å dukke for flygende objekter.

Anmeldelsen er basert på 3D-versjonen med norsk tale.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.07.13
© Roy Søbstad