Balladen om Monica Z


Monica Z
Sverige 2013
Regi: Per Fly
Skuespillere: Edda Magnason, Sverrir Gudnason, Kjell Bergqvist, Cecilia Ljung, Randy Ingram, Vera Vitali, Johannes Wanselow
Manus: Peter Birro
Musikk: Peter Nordahl
Aldersgrense: Tillatt for alle
Egnethet: Voksen

TERNINGKAST 4

Det er fristende å sammenligne Monica Zetterlunds liv med en av de blå jazzballadene hun selv sang. Hun var alenemoren og sentralborddamen som ble en av Sveriges mest elskede artister. Hun var den glamorøse sangeren som drakk for mye og hadde for mange menn. Hun var, som Tage Danielsson uttrykte det, «ett lingonris i ett cocktailglas».

«Monica Z» begrenser seg til å skildre det tidlige 60-tallet, da Zetterlund hadde sitt gjennombrudd, og unngår dermed å bli like oppramsende og overfladisk som «Cornelis» (2010). Filmen holder seg likevel til den vanlige dramaturgien for artistbiografier – reisen fra enkle kår til stjernene, kampen mot indre og ytre demoner, avslutningen med personlig forsoning og kunstnerisk triumf.

Rent visuelt er «Monica Z» lekker, og som tidsbilde er den troverdig. Men først og fremst er den et ofte gripende karakterportrett. Edda Magnason, som er musiker og aldri har prøvd seg som skuespiller før, imponerer i tittelrollen. Hennes Monica er smittende livsglad, håpløst selvsentrert og nærmest desperat i sitt behov for å bli elsket. Det er umulig å ikke føle med henne, samme hvor umulig hun måtte være. At Magnason også kan synge som Monica Zetterlund, er selvsagt en betydelig tilleggskvalitet.

Monicas far, derimot, blir mer av et symbol – på bakstreversk smålighet og jantelov – enn et levende menneske. Hver gang Monica lykkes med noe, sier han at hun ikke skal tro at hun er noe. Hver gang hun mislykkes, sier han «Hva var det jeg sa?». Når forholdet til faren også skal forklare hvorfor hun ble alkoholiker og serieforbruker av menn, virker en slik fremstilling alt for enkel.

Men å forenkle er nettopp det biografiske filmer flest gjør. For Monica Zetterlund sluttet jo ikke historien i et øyeblikk av forsoning og triumf midt på 60-tallet en gang. Hun levde helt til 2005, da hun, invalidisert av livslange ryggplager, brant inne i leiligheten sin. Brannen hadde hun selv startet ved å røyke på sengen.

Fristelsen til å heller huske livet hennes som en blå jazzballade, er ikke vanskelig å forstå.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.09.13
© Roy Søbstad

Kommentarer