Superman: The Movie. Regi: Richard Donner. Skuespillere: Christopher Reeve, Marlon Brando, Gene Hackman
I sommer er Supermann nok en gang tilbake på kino. Og «Man of Steel» ser lovende ut, den altså. Men enn så lenge er det 1978-versjonen med Christopher Reeve som er den ultimate filmen om den originale superhelten. Sammenlignet med nyere tegneseriefilmatiseringer er «Superman: The Movie» herlig lite selvhøytidelig. Den er stor, fargerik og romantisk, og akkurat tullete nok til å underholde både store og små. Lois Lane og Supermann som svever over Metropolis i mørket. John Williams' ikoniske tittelmusikk. Marlon Brando. Man kan bli nostalgisk av mindre. Vel verdt et gjensyn på Netflix eller dvd.
En nokså unnselig film
Som du ser meg. Regi: Dag Johan Haugerud. Skuespillere: Laila Goody, Henriette Steenstrup, Anne Marit Jacobsen, Ragnhild Hilt, Andrea Bræin Hovig, Ane Dahl Torp
Fjorårets beste norske film er en nokså unnselig sak. Uten antydning til fakter forteller den tre historier som er like deler pinlige og morsomme, triste og varme. Om sykepleieren som slår over til engelsk hver gang hun blir usikker. Om oversetteren som på subtilt vis blir krenket av redaktøren sin. Om mor og datter som havner i et umulig økonomisk og etisk dilemma. Det er historier om mennesker som ikke blir forstått, som ikke blir sett. Og det hele er sjeldent fint observert, fortalt og spilt. «Som du ser meg» er en film av små, men betydelige gleder.
Woodys skamløse nostalgi
Radio Days. Regi: Woody Allen. Skuespillere: Seth Green, Mia Farrow, Julie Kavner
En av Woody Allens beste filmer i senere år, «Blue Jasmine», har nettopp gjort runden på kino, og undertegnede har hatt en av sine sporadiske Woody-perioder. Blant de rundt 45 filmene denne veteranen over alle veteraner har laget, velger jeg meg «Radio Days» fra 1987.
Den er delvis en selvbiografisk oppvekstskildring og delvis en hyllest til radioens gullalder. Historien er lettbent, dialogen vittig og tonen skamløst nostalgisk. Musikken – Glenn Miller, Tommy Dorsey, Duke Ellington – er en fest.
«Radio Days» er kanskje ikke en av Woody Allens «viktige» filmer, men det er den som får meg i best humør.
Kris Kristoffersons beste film
Pat Garrett and Billy the Kid. Regi: Sam Peckinpah. Skuespillere: James Coburn, Kris Kristofferson, Bob Dylan
Kris Kristoffersons nylige kristiansandsbesøk er unnskyldning god som noen for å se en av de rundt 100 filmene den aldrende hedersmannen har spilt i. Min favoritt er «Pat Garrett and Billy the Kid» fra 1973.
Kristofferson spiller den karismatiske banditten Billy. James Coburn er den bitre, resignerte sheriffen Pat Garrett. En gang var de to venner. Nå står de på hver sin side av loven.
Til western å være, er «Pat Garrett and Billy the Kid» en uvanlig dvelende film. Den krever tålmodighet, men har en sørgmodig skjønnhet som er helt unik. Det er scener i den som er blant de mest gripende jeg vet om.
Det var frisøren som gjorde det
The Man Who Wasn't There. Regi: Joel Coen. Skuespillere: Billy Bob Thornton, Frances McDormand, James Gandolfini
En av filmene undertegnede gleder seg mest til i høst, er Joel og Ethan Coens «Inside Llewyn Davis». Ventetiden forkortes selvsagt mest effektivt ved å se noen av brødrenes tidligere filmer om igjen.
Den stilfulle film noir-varianten «The Man Who Wasn't There» er en av dem som bare blir bedre for hvert gjensyn. Billy Bob Thornton spiller frisøren som vikler seg inn i en tragikomisk historie om utroskap, pengeutpressing, UFO-er og Beethoven.
Det er en film av mange unike og underfundige gleder. Jeg har for eksempel uforholdsmessig stort utbytte av å se Billy Bob Thornton røyke mens han stirrer tomt ut i luften.
Originalt publisert i Fædrelandsvennens bilag God helg i 2013
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar