Bjørn Eidsvåg står støtt

(Bilde fra en konsert i Tromsø)

Bjørn Eidsvåg
Konsertsalen i Kilden, Kristiansand
16. november 2013

Han kom til sine egne, og de tok ham varmt i mot.

TERNINGKAST 5

Du kan stole på Bjørn Eidsvåg. Annet hvert år kan du være sikker på at han er klar med en ny samling sanger, og hver eneste høst vet du at han kommer for å spille på en scene nær deg. Sånn har han holdt på i 40 år, og sånn har han bygget seg opp et stort og usedvanlig hengivent publikum.

Og de som fyller storsalen i Kilden i kveld – mange på artistens alder, men minst like mange yngre – vet hva de får: mye latter, en hel del alvor, en følelse av varmt fellesskap. Det er deres liv Bjørn Eidsvåg synger, like mye som han synger sitt eget.

– Jeg mislykkes i alt jeg gjør, sier Eidsvåg etter å ha åpnet med «Far faller» og «Under radaren». – Og så skriver jeg sanger om det.

Han er en artist som virker hundre prosent komfortabel med å stå på scenen. Mellomsnakket er løst og fortrolig – og ofte veldig morsomt. Hvis det var dét om å gjøre, kunne han sikkert ha sørget for en helaften helt uten musikk. Det er ikke tilfeldig at han de siste årene har hatt en slags sidekarriere gående som vikar i «Radioresepsjonen» og småkonge på Twitter.

Det fire mann sterke bandet kler låtene i luftig vellyd og er ellers nokså tilbakeholdne. Hele veien går det i ballader og midtempo-låter som gynger mer enn de rocker. Dette er ikke en konsert som byr på veldig mye drama, for å si det sånn. Men så handler da også en Bjørn Eidsvåg-konsert i stor grad om ord.

Kveldens røde tråder – både i tekster og mellomsnakk – er de samme som de har vært gjennom hele karrieren hans: tro og tvil. Den gamle presten kan synge «Gud med liten g», en sang om religion på sitt farligste og mest forskrudde, bare for å følge opp med «Kyrie», en ydmyk hyllest til Jesus. Han forblir like deler tviler og troende.

Etter «Et langt adjø» – den kanskje beste låten fra det nye albumet – tar bandet en pause og Eidsvåg plukker opp gitaren. Den nedstrippede bolken som følger blir et høydepunkt. Helt alene synger han noen av sine kjæreste sanger – «Gammal drøm», «Mysteriet deg», «Skyfri himmel» – og får en sal med 1200 seter til å føles nesten intim. Og når stemningen blir vel andektig, drar han en selvironisk versjon av den vellystige «Forbuden frukt».

Og med bandet tilbake for de oppgirede, elektriske låtene «To små planeter» og «Nede for telling», benytter han anledningen til å la sin indre Elvis få litt utløp.

Helt mot slutten har Eidsvåg, i tråd med klassisk bedehustradisjon, noen kunngjøringer å komme med. Den første er den helt overflødige om at bildet som dekker hele bakveggen på scenen er malt av Kjell Nupen. Den andre er den nesten like overflødige om at han kommer tilbake igjen til neste år.

Så synger han «Eg ser», og hendene til paret som sitter foran Fædrelandsvennens utsendte famler seg frem til hverandre i halvmørket.

«Far faller» heter årets Bjørn Eidsvåg-abum. Selv står han fjellstøtt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.11.13
© Tekst: Roy Søbstad/Foto: Tom Benjaminsen, itromso.no