31. oktober er halloween, og hele tre av fem premierer på Kristiansand Kino denne helgen er skrekkfilmer. Undertegnede, 42 år gammel og barnløs, er omtrent like opptatt av halloween som av belgisk tredjedivisjonshåndball. Men jeg har alltid vært glad i skrekkfilm, og deler gjerne noen favoritter som kan berike eller ødelegge helgen din, alt etter som.
Og med skrekkfilm, mener jeg ikke verken splatter-, slasher- eller sånne ufyselige torturporno-filmer. Det er selvsagt guffent å se noen få innvollene røsket ut, men skummelt er det ikke. Det jeg snakker om er filmer som har dypere resonans, som bruker makabre virkemidler for å gi oss et glimt av mørket i oss selv eller verden rundt oss.
Rundt årtusenskiftet kom mange av de beste og mest originale sjangerfilmene fra Asia. Den drømmeaktige, nesten hallusinatoriske «A Tale of Two Sisters» (2004) fra Korea er et godt eksempel. To søstre gjenforenes med pappa og hans nye kone etter et opphold på mentalsykehus. Men noe er veldig galt i hjemmet, og enkelte av scenene som følger – jeg tenker spesielt på kvinnen som kommer krypende over soveromsgulvet om natten – er nesten uforsvarlig intense.
Også spanske «The Orphanage» (2007) kryster mye ubehag ut av nære relasjoner. Et barn forsvinner. En mor i sorg begynner å grave i fortiden. Sakte kommer uhyggen krypende ut av det gamle barnehjemmets støvete kroker. «The Orphanage» er en film som tjener på å ta de menneskelige sidene ved historien på alvor. Den er uvanlig varm til skrekkfilm å være.
I svenske «La den rette komme inn» (2008) er det derimot iskaldt. Det er tidlig 80-tall og vinter i en forstad til Stockholm. To ensomme sjeler – mobbeofferet Oskar og mørke, mystiske Eli – finner hverandre. Det er vampyrfilm og oppvekstskildring på én og samme tid. De varme følelsene ulmer mens frostrøyken driver. Blodet lyser rødt i snøen.
«The Conjuring» (2013) er den eneste amerikaneren i dette utvalget, og den som omgås sjangerklisjeene med størst selvfølgelighet. Her utforsker man mørke kjellere i lyset fra en enslig fyrstikk og fugler faller til jorden som illevarslende tegn. Når «The Conjuring» fungerer så godt som den gjør, er det fordi den bruker god tid på å bygge opp spenningen og vet å forløse den i akkurat riktig øyeblikk. Man tar seg selv i å gispe selv om man jo egentlig vet bedre.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 31.10.13
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «The Orphanage»: Oro Film
Kommentarer
Legg inn en kommentar