Oslo noir

King Midas
Rosso
(Fysisk Format/Musikkoperatørene)

TERNINGKAST 5

King Midas ble aldri store. Det hjalp ikke at alle de fem albumene Oslo-bandet ga ut i perioden 1997–2007 fikk gode kritikker og at P3 spilte dem. De ble nok for sofistikerte for massene samtidig som de ikke var trendy nok for trendnissene.

Seks år senere utstråler de likevel den samme usvikelige selvtilliten og gode smaken de alltid har gjort. «Rosso» er stinn av referanser – ikke minst til albumene David Bowie og Iggy Pop laget i Berlin på 70-tallet – men King Midas bruker influensene sine med mål og mening. Hør bare hvordan Ray Manzarek-orgelet i «Snow» fanger det umulige: lyden av snø som faller.

De bruker mer elektronikk enn før, og de ni låtene fremstår i høyeste grad som studiokonstruksjoner. De lekne innfallene – koret som plutselig begynner å skråle på norsk i «The Strangler», melodifrasene fra «I Dovregubbens hall» som dukker opp i instrumentalen «King» – er likevel ikke blitt redigert bort i løpet av alle årene ved miksebordet.

Og jo dypere man graver seg ned i alle lagene av musikk, jo sterkere føler man uroen som ulmer like under den polerte overflaten. «Rosso» er som et film noir-soundtrack man kan danse til. Det fortjener å bli hørt av flere enn bare musikkjournalister.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 22.11.13
© Roy Søbstad