En vår tids største skuespillere har stjålet sin siste scene.
Nyheten om Philip Seymour Hoffmans død i helgen traff meg hardere enn kjendisdødsfall pleier å gjøre. At jeg visste lite eller ingenting om privatlivet hans, gjorde det bare verre. Det kom helt overraskende – og virket fullstendig absurd – at en av verdens mest talent- og suksessfulle skuespillere plutselig skulle dø av noe så tarvelig som en heroinoverdose.
På The International Movie Database er Hoffman kreditert med hele 63 film- og TV-roller siden 1991. I tillegg spilte han i en lang rekke teateroppsetninger og regisserte filmen «Jack Goes Boating» i 2010. En kikk over alle titlene er en effektiv påminnelse om bredden i det han gjorde og hvor mange uforglemmelige karakterer han skapte.
I de første årene fikk han mye ut av små roller. Han var hysterisk morsom som spyttslikkende butler i «The Big Lebowski» og hjerteskjærende som mislykket pornograf i «Boogie Nights». Og det er sjelden en karakter i en film har gjort meg så ille berørt som hans klamme, kleine telefonterrorist i «Happiness».
De store rollene hans var selvsagt ikke mindre minneverdige. Han var uhyggelig presis og troverdig når han spilte virkelige personer som Truman Capote (i «Capote») og L. Ron Hubbard (i «The Master»). Han var ambivalensen selv i «Doubt». Han var limet som holdt den fullstendig ko-ko «New York i et nøtteskall» sammen.
Og nå har jeg ikke nevnt verken «Duften av kvinne», «Den talentfulle Mr. Ripley», «Magnolia», «Svimle hjerter», «Almost Famous», «State and Main», «Cold Mountain», «Charlie Wilson's War», «Before the Devil Knows You're Dead», «Maktens menn», «Moneyball» eller «A Late Quartet». Selvsagt er ikke alle disse filmene like gode. Men Hoffman er alltid bunnsolid. Han stjeler stort sett hver eneste scene han er med i.
Opp gjennom årene har jeg sett ham som butler, rockjournalist, pornograf, katolsk prest, fotballtrener og religionsstifter. Men jeg vet altså fint lite om livet han levde utenfor lerretet. Og jeg vet ingenting om de personlige demonene som til sist tok livet av ham. Likevel føles det som om jeg ble ganske godt kjent med ham. Jeg tror det må være fordi han la igjen noe av seg selv i alle rollene han spilte.
Jeg tror det var det som gjorde Philip Seymour Hoffman til en stor skuespiller.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 06.02.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «New York i et nøtteskall»: SF Norge AS
Kommentarer
Legg inn en kommentar