Noen ganger er lykken å se en skikkelig gammel film.
Vi lever i en tid da mange synes å tro at filmhistorien begynte med «Star Wars» i 1977 og toppet seg med «Ringenes herre»-trilogien tidlig på 2000-tallet. Det er omtrent like historieløst som å mene at ingenting av betydning skjedde i Norge før OL på Lillehammer.
Og tenker man slik, går man også glipp av fryktelig mye god film. Filmer blir selvsagt ikke gode bare fordi de er gamle – flesteparten blir av gode grunner fort glemt – men de som overlever er det gjerne noe ved.
Filmhistorien strekker seg nå over en periode på drøyt 100 år. Å se en oldsak som «Nosferatu» fra 1922 føles nærmest som å komme over et dokument fra en annen virkelighet. Om filmen ikke lenger virker spesielt skremmende, har dens estetiske kvaliteter bare blitt forsterket med tiden. Synet av vampyren Nosferatu – et vesen som virker å være mer insekt enn menneske – er i all sin kornete og stumme prakt pur gotisk nytelse.
Filmer over en viss alder er gjerne ikke like strømlinjeformede som de vi er vant til å se på kino. Skuespillet er mer maniert, effektene er mindre troverdige, kulissene ser mer ut som, vel, kulisser. Alt dette er bare med på å gjøre filmene mer – ikke mindre – levende. Det du ser er virkelighet, og ikke noe som er skapt på en dataskjerm.
Bilder i svart-hvitt kan dessuten være vel så rike som fargebilder. Hele film noir-sjangeren ville for eksempel vært tilnærmet meningsløs i farger. Det er siluetten av en Humphrey Bogart i trenchcoat og fedora, sigarettrøyken som kveiler seg mot taket og skyggen fra de alltid nedtrukne persiennene som skaper atmosfæren i disse lumre, små kriminalfilmene. Men da fargeteknologien omsider kom, visste de beste filmskaperne selvsagt å utnytte den også. Det ville vesten har aldri sett mer eventyrlig ut enn i John Fords «The Searchers» fra 1956.
Hver generasjon har sine filmer. Men hver generasjon har også alt å lære av dem som kom før. Og har man først knekt koden for å se tidligere tiders filmer, vil man aldri nå bunnen av skattkisten. Da kan man falle i staver over 60–70 år gamle romantiske komedier, forundres over fremtidsvisjonene i gammel science fiction, skvette av hvor guffen horror de laget på 70-tallet eller la seg gripe av den tidløse kraften i filmene til Bergman, Godard og Tarkovsky.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 06.03.14
© Roy Søbstad / Foto fra «Nosferatu»
Kommentarer
Legg inn en kommentar