Filmblogg: Veien til Noah

Drømmer, ambisjoner, besettelse, avhengighet – det er seriøse saker Darren Aronofsky lager film om.

I morgen er det norgespremiere på bibeleposet "Noah" med Russell Crowe i tittelrollen. Det er en film av sjeldent gigantomane proporsjoner. Bare en filmskaper av Darren Aronofskys støpning – fryktløs, visjonær, muligens stormannsgal – kunne hatt håp om å komme i land med den.

45 år gamle Aronofsky har gått sine egne veier helt siden han begynte. Det er bare å se på "Pi", debutfilmen hans fra 1998. Den viser en regissør som ikke bare tenker utenfor boksen, men som helst vil knuse hele boksen til pinneved.

"Pi" er noe så originalt som en skrekkfilm om matematikk. Og i takt med at hovedpersonen roter seg lenger og lenger inn i tallmagiens foruroligende verden, tøyer Aronofsky de filmatiske virkemidlene stadig nærmere bristepunktet. Mot slutten når bombardementet av bilder, lyd og – ikke minst – ideer feberaktige høyder.

Men selv om "Pi" var en på alle måter overveldende film, var det med "Requiem for a Dream" (2000) at den unge regissørens fulle potensial ble åpenbart for et stort publikum. "Requiem for a Dream" er en sjeldent deprimerende film, fullstendig nådeløs i sin skildring av hva avhengighet – enten det er i form av heroin, skjønnhet eller TV – kan gjøre med mennesker. Sjelden er veien til helvete blitt fremstilt på mer suggererende vis.

Sammenlignet med de to forgjengerne kom "The Fountain" (2006) som noe av en nedtur. Aronofskys metafysiske fabel om livet og døden har med årene likevel funnet sitt kultpublikum. Og i all sin visuelle overdådighet er "The Fountain" den av filmene hans som tydeligst peker frem mot "Noah".

"The Wrestler" ble et comeback for både Aronofsky og hovedrolleinnehaver Mickey Rourke. Aronofsky fikk vist at han også kan lage jordnært drama og Rourke at han – etter mange år med idiotiske karrierevalg og katastrofale ansiktsoperasjoner – fremdeles kunne spille. "The Wrestler" var 2008s i særklasse mest gripende film.

Og med "Black Swan" (2010) sementerte Darren Aronofsky statusen sin en gang for alle. I den smått deliriske thrilleren om en ballerina som gradvis går fra konseptene, balanserer han igjen langs den hårfine grensen som skiller ambisjon fra pretensjon. Bare en filmskaper av en helt bestemt støpning kunne ha kommet i land med den.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 03.04.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Darren Aronofsky og Russell Crowe: United International Pictures