Ett år etter at James Gandolfini døde, er det vel verdt å ta et gjensyn med "The Sopranos".
Det tåler å bli sagt igjen: TV-serienes gullalder er nå. Men spørsmålet er om noen av alle kvalitetseriene fra de siste 10–15 årene – "Mad Men", "The Wire", "Breaking Bad", "House of Cards", "True Detective", "Fargo" og alle disse – egentlig har klart å toppe den som i 1999 startet revolusjonen: "The Sopranos".
Etter å ha sett de seks sesongene av "The Sopranos" om igjen denne våren, er mitt svar nei. Det er fremdeles den best skrevne, best spilte og mest engasjerende tv-serien som er laget. Fra første gang kjenningslåten til Alabama 3 begynner – "Woke up this morning, got yourself a gun..." – til skjermen går i svart 86 episoder senere, er dette tv-drama på sitt aller mest avhengighetsskapende.
Persongalleriet er både stort og minneverdig, men serien handler til syvende og sist om Tony Soprano. Han er en familiefar rundt de 40. Han har arvet businessen til faren sin, og det har falt på ham å lede den inn i en ny tid. Han har en depressiv mor som henger over ham som en svart sky. Han elsker kona og barna, men er notorisk løgnaktig og utro. I et forsøk på å finne en mening med alt sammen, begynner han å gå til psykolog. Rent bortsett fra at han er mafiaboss, er Tony Soprano en fyr det er lett å identifisere seg med.
Det er umulig å tenke seg "The Sopranos" uten James Gandolfini i denne uvanlig sammensatte rollen. I Gandolfinis skikkelse – en skikkelse som synes å bli litt tyngre og mer grizzlybjørnaktig for hver sesong – er Tony morsom, sjarmerende og varm i det ene øyeblikket, og livsfarlig i det neste. Og overgangen fra forvokst guttunge til vilt dyr, kan Gandolfini få frem med bare et blikk.
James Gandolfini døde plutselig den 19. juni i fjor. Selv om det selvsagt er rollen som Tony Soprano han vil bli husket for, rakk han heldigvis å få vist frem andre sider av talentet sitt også. Se for eksempel hvor karismatisk han er i den Tarantino-skrevne "True Romance" (1993), Coen-brødrenes "The Man Who Wasn't There" (2001), den politiske satiren "In the Loop" (2009), krigsthrilleren "Zero Dark Thirty" (2012) eller den romantiske komedien "Enough Said" (2013).
Også er det altså vel verdt å finne frem de gamle "The Sopranos"-dvd-ene igjen. Serien er minst like bra som du husker den.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.06.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome
Kommentarer
Legg inn en kommentar