Lana Del Rey
Ultraviolence
Polydor/Interscope
TERNINGKAST 4
Lana Del Rey traff åpenbart noe i tidsånden da hun ga ut "Born to Die" for to år siden. Om nøkkelen til suksessen var det særegne soundet eller den mystiske Lana Del Rey-karakteren – som selvsagt er en konstruksjon – er ikke godt å si. De sju millionene som kjøpte albumet og så "Video Games" 57 millioner ganger på YouTube, kommer uansett ikke til å bli skuffet av "Ultraviolence". Dette er både mer av det samme og en jevnere samling sanger.
Den allestedsnærværende produsenten Dan Auerbach fra The Black Keys er antakelig ansvarlig for at gitarene er flere denne gangen. Men fremdeles er det tungt orkestrert 50–60-tallsaktig voksenpop som gjelder. Og et sted der inne i all vellyden svaier divaen Lana Del Rey fremdeles i slow motion, fortapt i sin egen dekadente, livstrette verden. Det låter til tider helt hypnotiserende vakkert.
Spørsmålet er hvor Elizabeth Grant, som kvinnen bak konstruksjonen egentlig heter, kan gå herfra. Selv om dette albumet kommer som en naturlig videreføring av det forrige, føles tekstlinjer som "I'm a bad girl/I'm a sad girl" og en tittel som "Fucked My Way Up to the Top" allerede som Lana Del Rey-klisjeer. Neste gang vil ikke mer av det samme være nok.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 20.06.14
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar