Bob Dylan
Odderøya Live 2014
Odderøya Amfi i Kristiansand
12. juli 2014
Pussigheter og magi om hverandre – det er bare sånn Bob Dylan-konserter er.
TERNINGKAST 5
Gitaristen Stu Kimball er førstemann ut på scenen. Han klimprer litt for seg selv før han får selskap av de fire andre bandmedlemmene. Alle er kledd i matchende grå og svarte dresser. Og midt blant dem får vi plutselig øye på Bob Dylan. Han dukker liksom bare opp, stiller seg bak mikrofonstativet lengst fremme på scenen og plutselig er vi i gang med "Watching the River Flow".
Og det låter utsøkt fra første stund. Sist undertegnede så ham, for 11 år siden, var det halsløs boogie og endeløs bluesjamming som gjaldt. I kveld kler bandet låtene i tilbakelent, hovedsaklig akustisk americana-drakt. Det gir mer rom for Dylans stemme. Og han synger bedre enn han har gjort på aldri så lenge. Med uforlignelig frasering og uforutsigbar timing kryster han ny mening ut av selv 50 år gamle tekstlinjer.
73-åringen beveger seg stivbent og rart – han kan nesten ut som en dukkemann der han stabber omkring – men tar seg godt ut i svart dress, rosa skjorte og bredbremmet hatt. Gitaren later han til å ha lagt fra seg for godt. Før tredje vers i andre låt, "Don't Think Twice, It's All Right", setter han seg i stedet bak et lite flygel. Der blir han sittende og leke seg med akkorder det meste av kvelden. Han leker seg med dem omtrent slik han leker seg med ordene.
Noen av låtarrangementene er diskutable. Å fremføre de undergangsmettede eposene "Desolation Row" og "A Hard Rain's A-Gonna Fall" som noe tilnærmet taffeljazz, må sies å være et ganske pussig valg. Til gjengjeld er "Shelter from the Storm" – komplett med to ømme munnspillsoloer – aldeles nydelig som ballade. Og den stille, stille versjonen av "Girl from the North Country" er enda finere. Mens solen farger himmelen over Odderøya rød og med lite annet enn Donnie Herrons såre pedal steel som akkompagnement, nærmest hvisker Dylan frem den enkle, sentimentale teksten.
De fleste Dylan-konserter har minst ett øyeblikk hvor alt bare klaffer, og dette er kveldens.
Med tanke på hvor lite Bob Dylan gir ved dørene, er det nesten overraskende god stemning blant publikum oppover i amfiet. Noen savner sikkert favorittlåten sin. Noen synes sikkert at fyren virker som en surpomp. Noen klør seg sikkert i skjegget og lurer på hvorfor han ikke spiller noe fra sistealbumet "Tempest". Men de fleste synes å akseptere at man på Dylan-konsert må tåle noen longører innen magien inntreffer.
Etter ekstranummeret "All Along the Watchtower" setter alle bandmedlemmene fra seg instrumentene og tar oppstilling bak sjefen sin. Bob Dylan selv har blikket festet på et punkt langt bortenfor horisonten. Han sier ingenting. Han har ikke sagt noe i hele kveld. For ham er Kristiansand nok en stopp på en vei som verken har begynnelse eller slutt. I morgen venter en annen scene i en annen by.
Like brått som han dukket opp, blir han borte igjen.
For en merkelig og fascinerende mann han er.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 14.07.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: johannasvisions.com
Kommentarer
Legg inn en kommentar