Artikkel skrevet i samarbeid med Jan Frantzen (JF).
1. Highway 61 Revisited (1965)
I 1965 river Dylan ned alle begrensninger. Han bryter alle regler. Trommesnerret som åpner "Like a Rolling Stone" sparker inn døra til en helt ny verden. Og i løpet av albumet forener han uttrykk som aldri før har blitt forent. Poesi og listepop. Visetradisjon og moderne rock.
"Like a Rolling Stone" var låten som gjorde at Dylan skrinla sin plan om å bli forfatter. Han skjønte at han kunne si hva som helst i en poplåt. Folkepuristene raste mot ham for å ha hengitt seg til den syndige rocken, men for Dylan var den største synden å stå på stedet hvil. Dylan måtte videre. Alltid.
Avslutningen "Desolation Row" er albumets eneste helakustiske produksjon, et surrealistisk stykke poesi satt til en hypnotiserende melodi. Den bør ikke tolkes i hjel eller analyseres til blods, den bør bare absorberes. I all sin originalitet.
Dylans fyldige stemme bærer låtene med troverdighet i et stramt lydbilde som kler hans nakne og bluesbaserte rock'n'roll-uttrykk. Og albumet er uten dødpunkter.
Høydepunkt: "Like a Rolling Stone" (JF)
2. Blood on the Tracks (1975)
Dylans låter retter seg ikke lenger mot intellektet, disse sangene treffer hjerterota. Han har sjelden sluppet lytteren helt inn til beinet, men nå klarer han ikke la være. Ekteskapet hans er i ferd med å kollapse og låtene han skriver blir mer personlige enn noen gang. Karakterene på "Blood on the Tracks" er fiktive, men ingen trenger være i tvil om at Dylan synger om seg selv.
Han tar for seg alle faser av en relasjon i oppløsning. Han spytter ut forakt i "Idiot Wind", han er ydmyk og angrende i "You’re a Big Girl Now". Han sverger på at han kan forandre seg, og beskriver sin egen hjertesorg som "a pain that stops and starts / like a corkscrew to my heart".
Den surrealistiske bildebruken er borte. Språket er enkelt, men effektivt. Det som imponerer, er presisjonen.
"Blood on the Tracks" er en plate for de som synes mørket kan være vakkert, og at smerte kan være helbredende.
Høydepunkt: "Idiot Wind" (JF)
3. Time Out of Mind (1997)
I 1997 var det syv år siden Bob Dylan hadde gitt ut et album med nye sanger. Og da "Time Out of Mind" endelig kom, hørtes det ut som om det skulle bli hans siste. Borte var lekenheten og metaforene. Igjen sto nakent, eksistensielt alvor. Fortelleren – aldrende, skadeskutt og kjærlighetssyk – er den samme i alle sangene. "I was born here and I'll die here against my will," synger han.
"Time Out of Mind", spilt inn med Daniel Lanois i New Orleans, er det mest atmosfæriske av alle Dylan-album. Musikken liksom bare flyter av gårde, uforstyrrelig som Mississippi-elven. Klangen dirrer som het, fuktig luft. Og Dylans rasp av en stemme ligger helt inntil øret ditt. Sammen med de uendelig såre tekstene er det selve lyden som gjør "Time Out of Mind" så bevegende å lytte til.
Og det som hørtes ut som en avskjed, ble i stedet begynnelsen på nok en fase i Bob Dylans karriere.
Høydepunkt: "Not Dark Yet" (RS)
4. Bringing It All Back Home (1965)
Bob Dylan har kastet lenkene. For første gang stiller han med fullt band. For første gang lar han musikk og tekster strømme uten filter. Lyden er spinkel, men energien slår gnister ut av høyttalerne.
"Subterranean Homesick Blues" er en kanonade av syrlige slagord. "Maggie's Farm" kan være den morsomste protestsangen som finnes. "Bob Dylan's 115th Dream" er vill blues og pur spilleglede. Og midt i stormen hviler "She Belongs to Me" og "Love Minus Zero/No Limit", to av de vakreste sangene Bob Dylan har skrevet.
Så, som for virkelig å vise hva han er i stand til, avslutter han med en akustisk maraton. "Mr. Tambourine Man", "Gates of Eden", "It's Alright, Ma" og "It's All Over Now, Baby Blue" er svimlende kaleidoskoper av ord, alle fremført med suveren autoritet. Ingen hadde hørt noe lignende i 1965. Bare Dylan selv har nådd slike høyder siden.
Høydepunkt: "It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)" (RS)
5. Blonde on Blonde (1966)
Hvis den unge Dylan bare skal huskes for en ting, bør det hverken være revolusjoner eller protester. Det bør være kreativiteten. På midten av 60-tallet produserer han tre briljante album på fjorten måneder. Den siste i rekken er "Blonde on Blonde".
Plata starter for alvor med spor nummer tre, "Visions of Johanna". Et mektig og vakkert stykke lyrikk som åpner med noen svært visuelle bilder fra sene nattetimer i New York, og utvikler seg til en lengtende kjærlighetserklæring til en kvinne. Den kvinnen. Få, om noen, i singer/songwriter-historien er i stand til å kombinere tekst, musikk og formidlingsevne på det nivået Dylan gjør i denne låten.
"Blonde on Blonde" er et av de første dobbeltalbumene i rocken og inneholder også klassikere som "I Want You", "Just Like a Woman" og "Sad Eyed Lady of the Lowlands".
Lyden er fyldigere enn på de to foregående platene, og Dylans vokal er full av autoritet. Han leverer disse låtene som om han vet noe ingen andre vet.
Høydepunkt: "Visions of Johanna" (JF)
6. John Wesley Harding (1967)
I 1967, mens den vestlige verden var opptatt av studentopprør og "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", slapp Bob Dylan et album ulikt alt annet. Det musikalske uttrykket er helt nedstrippet. Hver sang består av tre vers og ingen av dem har refrenger. Tekstene henter inspirasjon fra Franz Kafka, Hank Williams og Bibelen. Lenger unna The Beatles' psykedeliske eksperimentering var det knapt mulig å komme.
Men om "John Wesley Harding" må ha virket håpløst uhipt da det kom, har det vist seg å være mer slitesterkt enn det aller meste fra samme tid. Temaene som går igjen – skyld og anger, liv og død – er ingenting om ikke tidløse. Uutgrunnelige sanger som "All Along the Watchtower" tåler utallige gjenhør. Og hele veien synger Bob Dylan med en mild, klar stemme, som sammen med det tilbakelente kompet gjør dette til et av hans mest tilgjengelige album.
Høydepunkt: "I Dreamed I Saw St. Augustine" (RS)
7. Desire (1976)
Like mye som "Desire" er en samling sanger, er den et sound. Det er den besnærende lyden av et band som bare så vidt henger med i svingene. Det er lyden av Scarlet Riveras trolske fele og Emmylou Harris' spøkelsesaktige harmonier. Og det er lyden av en Dylan som aldri har sunget bedre. Når han fraserer så bitende som han gjør her – når tilstedeværelsen hans er så total – er han ganske enkelt rockens største vokalist.
Sangene er lange og fortellende. "Hurricane" tar opp tråden fra protestperioden. "Isis" er en vill og romantisk fabel. "One More Cup of Coffee" utspiller seg i samme mytiske landskap, men kommer drapert i sorg. Og "Sara" er Bob Dylans mest private sang, en bønn henvendt direkte til hustruen han på denne tiden var i ferd med å miste.
"Desire" er ni sanger om lengsel, drømmer og brennende begjær. Og de låter ikke som noe annet.
Høydepunkt: "One More Cup of Coffee (Valley Below)" (RS)
8. Love & Theft (2001)
Hvis forløperen "Time Out of Mind" er plata der Dylan rusler gjennom sin aller siste bakgate, er dette skiva der han løper bekymringsløs over plenen med et rampete smil om munnen.
Han låner og stjeler både lyrikk og melodier, men han gjør det med stil. Han swinger og shuffler og byr dessuten på et par skjøre ballader. Alt med glimt i øyet. Selvransakende, men aldri selvhøytidelig. Kanskje med et lite blikk mot Leonard Cohen, og kanadierens dommedagshumor.
Dylan var ikke helt fornøyd med det noe monotone lydbildet på forgjengeren og har produsert "Love & Theft" selv, under pseudonymet Jack Frost. Han har gitt plata et fyldig lydbilde som står til sangene. Dylan leker seg i åpne landskap, og han har stort sett holdt seg der siden.
Høydepunkt: "Mississippi" (JF)
9. The Times They Are A-Changin’ (1964)
I en alder av 22 var Bob Dylan allerede en fullbefaren folkmusiker. Men hans tredje album viste at han også var i ferd med å utvikle seg til noe mer enn som så.
Fremdeles følger han nestoren Pete Seegers bud om å ta for seg dagsaktuelle temaer. "The Lonesome Death of Hattie Carroll", en skildring av rasisme på sitt mest brutale, er ett sterkt eksempel. Samtidig viser den bibelske bildebruken i en sang som "When the Ship Comes in" at Dylan har et helt uvanlig lag med ord. Og de største poetiske høydene når han i apolitiske sanger som "Boots of Spanish Leather" og "One Too Many Mornings".
Sjangeren tro er det musikalske uttrykket strengt. Her er kun fingerplukket kassegitar, hvinende munnspill og Dylans innbitte stemme. Alvoret er absolutt. Det ligger i luften at den unge låtskriveren snart skal frigjøre seg fra folkmusikkens rigide rammer.
Høydepunkt: "The Lonesome Death of Hattie Carroll" (RS)
10. The Freewheelin’ Bob Dylan (1963)
For å forstå betydningen av denne plata, må man forstå tidsepoken den springer ut fra. Det er tidlig 60-tall. Den kalde krigen er på sitt mørkeste, og det er en reell frykt for atomkrig.
Samtidig har en pur ung og boblende kreativ Bob Dylan begynt å skrive egne låter. Han har mange sanger innabords, men kanskje ikke så mye tid. Så han forsøker å skrive alle sangene på en gang – i én låt, "A Hard Rain’s A-Gonna Fall", hvor hver eneste tekstlinje er et verk i seg selv.
På plata finner vi også tidløse "Masters of War", en ung manns naive, men ektefølte forakt for krigføring og maktovergrep. Dessuten: "Blowin' in the Wind", "Girl From the North Country" og "Don’t Think Twice, It’s All Right".
Det fins forglemmelige låter her også, men Dylans andre plate var en sensasjon da den kom. Og begynnelsen på en epoke der sangene hans ble hymner for de som slåss for menneskerettigheter.
Høydepunkt: "A Hard Rain’s A-Gonna Fall" (JF)
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.07.14
© Jan Frantzen og Roy Søbstad
1. Highway 61 Revisited (1965)
I 1965 river Dylan ned alle begrensninger. Han bryter alle regler. Trommesnerret som åpner "Like a Rolling Stone" sparker inn døra til en helt ny verden. Og i løpet av albumet forener han uttrykk som aldri før har blitt forent. Poesi og listepop. Visetradisjon og moderne rock.
"Like a Rolling Stone" var låten som gjorde at Dylan skrinla sin plan om å bli forfatter. Han skjønte at han kunne si hva som helst i en poplåt. Folkepuristene raste mot ham for å ha hengitt seg til den syndige rocken, men for Dylan var den største synden å stå på stedet hvil. Dylan måtte videre. Alltid.
Avslutningen "Desolation Row" er albumets eneste helakustiske produksjon, et surrealistisk stykke poesi satt til en hypnotiserende melodi. Den bør ikke tolkes i hjel eller analyseres til blods, den bør bare absorberes. I all sin originalitet.
Dylans fyldige stemme bærer låtene med troverdighet i et stramt lydbilde som kler hans nakne og bluesbaserte rock'n'roll-uttrykk. Og albumet er uten dødpunkter.
Høydepunkt: "Like a Rolling Stone" (JF)
2. Blood on the Tracks (1975)
Dylans låter retter seg ikke lenger mot intellektet, disse sangene treffer hjerterota. Han har sjelden sluppet lytteren helt inn til beinet, men nå klarer han ikke la være. Ekteskapet hans er i ferd med å kollapse og låtene han skriver blir mer personlige enn noen gang. Karakterene på "Blood on the Tracks" er fiktive, men ingen trenger være i tvil om at Dylan synger om seg selv.
Han tar for seg alle faser av en relasjon i oppløsning. Han spytter ut forakt i "Idiot Wind", han er ydmyk og angrende i "You’re a Big Girl Now". Han sverger på at han kan forandre seg, og beskriver sin egen hjertesorg som "a pain that stops and starts / like a corkscrew to my heart".
Den surrealistiske bildebruken er borte. Språket er enkelt, men effektivt. Det som imponerer, er presisjonen.
"Blood on the Tracks" er en plate for de som synes mørket kan være vakkert, og at smerte kan være helbredende.
Høydepunkt: "Idiot Wind" (JF)
3. Time Out of Mind (1997)
I 1997 var det syv år siden Bob Dylan hadde gitt ut et album med nye sanger. Og da "Time Out of Mind" endelig kom, hørtes det ut som om det skulle bli hans siste. Borte var lekenheten og metaforene. Igjen sto nakent, eksistensielt alvor. Fortelleren – aldrende, skadeskutt og kjærlighetssyk – er den samme i alle sangene. "I was born here and I'll die here against my will," synger han.
"Time Out of Mind", spilt inn med Daniel Lanois i New Orleans, er det mest atmosfæriske av alle Dylan-album. Musikken liksom bare flyter av gårde, uforstyrrelig som Mississippi-elven. Klangen dirrer som het, fuktig luft. Og Dylans rasp av en stemme ligger helt inntil øret ditt. Sammen med de uendelig såre tekstene er det selve lyden som gjør "Time Out of Mind" så bevegende å lytte til.
Og det som hørtes ut som en avskjed, ble i stedet begynnelsen på nok en fase i Bob Dylans karriere.
Høydepunkt: "Not Dark Yet" (RS)
4. Bringing It All Back Home (1965)
Bob Dylan har kastet lenkene. For første gang stiller han med fullt band. For første gang lar han musikk og tekster strømme uten filter. Lyden er spinkel, men energien slår gnister ut av høyttalerne.
"Subterranean Homesick Blues" er en kanonade av syrlige slagord. "Maggie's Farm" kan være den morsomste protestsangen som finnes. "Bob Dylan's 115th Dream" er vill blues og pur spilleglede. Og midt i stormen hviler "She Belongs to Me" og "Love Minus Zero/No Limit", to av de vakreste sangene Bob Dylan har skrevet.
Så, som for virkelig å vise hva han er i stand til, avslutter han med en akustisk maraton. "Mr. Tambourine Man", "Gates of Eden", "It's Alright, Ma" og "It's All Over Now, Baby Blue" er svimlende kaleidoskoper av ord, alle fremført med suveren autoritet. Ingen hadde hørt noe lignende i 1965. Bare Dylan selv har nådd slike høyder siden.
Høydepunkt: "It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)" (RS)
5. Blonde on Blonde (1966)
Hvis den unge Dylan bare skal huskes for en ting, bør det hverken være revolusjoner eller protester. Det bør være kreativiteten. På midten av 60-tallet produserer han tre briljante album på fjorten måneder. Den siste i rekken er "Blonde on Blonde".
Plata starter for alvor med spor nummer tre, "Visions of Johanna". Et mektig og vakkert stykke lyrikk som åpner med noen svært visuelle bilder fra sene nattetimer i New York, og utvikler seg til en lengtende kjærlighetserklæring til en kvinne. Den kvinnen. Få, om noen, i singer/songwriter-historien er i stand til å kombinere tekst, musikk og formidlingsevne på det nivået Dylan gjør i denne låten.
"Blonde on Blonde" er et av de første dobbeltalbumene i rocken og inneholder også klassikere som "I Want You", "Just Like a Woman" og "Sad Eyed Lady of the Lowlands".
Lyden er fyldigere enn på de to foregående platene, og Dylans vokal er full av autoritet. Han leverer disse låtene som om han vet noe ingen andre vet.
Høydepunkt: "Visions of Johanna" (JF)
6. John Wesley Harding (1967)
I 1967, mens den vestlige verden var opptatt av studentopprør og "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", slapp Bob Dylan et album ulikt alt annet. Det musikalske uttrykket er helt nedstrippet. Hver sang består av tre vers og ingen av dem har refrenger. Tekstene henter inspirasjon fra Franz Kafka, Hank Williams og Bibelen. Lenger unna The Beatles' psykedeliske eksperimentering var det knapt mulig å komme.
Men om "John Wesley Harding" må ha virket håpløst uhipt da det kom, har det vist seg å være mer slitesterkt enn det aller meste fra samme tid. Temaene som går igjen – skyld og anger, liv og død – er ingenting om ikke tidløse. Uutgrunnelige sanger som "All Along the Watchtower" tåler utallige gjenhør. Og hele veien synger Bob Dylan med en mild, klar stemme, som sammen med det tilbakelente kompet gjør dette til et av hans mest tilgjengelige album.
Høydepunkt: "I Dreamed I Saw St. Augustine" (RS)
7. Desire (1976)
Like mye som "Desire" er en samling sanger, er den et sound. Det er den besnærende lyden av et band som bare så vidt henger med i svingene. Det er lyden av Scarlet Riveras trolske fele og Emmylou Harris' spøkelsesaktige harmonier. Og det er lyden av en Dylan som aldri har sunget bedre. Når han fraserer så bitende som han gjør her – når tilstedeværelsen hans er så total – er han ganske enkelt rockens største vokalist.
Sangene er lange og fortellende. "Hurricane" tar opp tråden fra protestperioden. "Isis" er en vill og romantisk fabel. "One More Cup of Coffee" utspiller seg i samme mytiske landskap, men kommer drapert i sorg. Og "Sara" er Bob Dylans mest private sang, en bønn henvendt direkte til hustruen han på denne tiden var i ferd med å miste.
"Desire" er ni sanger om lengsel, drømmer og brennende begjær. Og de låter ikke som noe annet.
Høydepunkt: "One More Cup of Coffee (Valley Below)" (RS)
8. Love & Theft (2001)
Hvis forløperen "Time Out of Mind" er plata der Dylan rusler gjennom sin aller siste bakgate, er dette skiva der han løper bekymringsløs over plenen med et rampete smil om munnen.
Han låner og stjeler både lyrikk og melodier, men han gjør det med stil. Han swinger og shuffler og byr dessuten på et par skjøre ballader. Alt med glimt i øyet. Selvransakende, men aldri selvhøytidelig. Kanskje med et lite blikk mot Leonard Cohen, og kanadierens dommedagshumor.
Dylan var ikke helt fornøyd med det noe monotone lydbildet på forgjengeren og har produsert "Love & Theft" selv, under pseudonymet Jack Frost. Han har gitt plata et fyldig lydbilde som står til sangene. Dylan leker seg i åpne landskap, og han har stort sett holdt seg der siden.
Høydepunkt: "Mississippi" (JF)
9. The Times They Are A-Changin’ (1964)
I en alder av 22 var Bob Dylan allerede en fullbefaren folkmusiker. Men hans tredje album viste at han også var i ferd med å utvikle seg til noe mer enn som så.
Fremdeles følger han nestoren Pete Seegers bud om å ta for seg dagsaktuelle temaer. "The Lonesome Death of Hattie Carroll", en skildring av rasisme på sitt mest brutale, er ett sterkt eksempel. Samtidig viser den bibelske bildebruken i en sang som "When the Ship Comes in" at Dylan har et helt uvanlig lag med ord. Og de største poetiske høydene når han i apolitiske sanger som "Boots of Spanish Leather" og "One Too Many Mornings".
Sjangeren tro er det musikalske uttrykket strengt. Her er kun fingerplukket kassegitar, hvinende munnspill og Dylans innbitte stemme. Alvoret er absolutt. Det ligger i luften at den unge låtskriveren snart skal frigjøre seg fra folkmusikkens rigide rammer.
Høydepunkt: "The Lonesome Death of Hattie Carroll" (RS)
10. The Freewheelin’ Bob Dylan (1963)
For å forstå betydningen av denne plata, må man forstå tidsepoken den springer ut fra. Det er tidlig 60-tall. Den kalde krigen er på sitt mørkeste, og det er en reell frykt for atomkrig.
Samtidig har en pur ung og boblende kreativ Bob Dylan begynt å skrive egne låter. Han har mange sanger innabords, men kanskje ikke så mye tid. Så han forsøker å skrive alle sangene på en gang – i én låt, "A Hard Rain’s A-Gonna Fall", hvor hver eneste tekstlinje er et verk i seg selv.
På plata finner vi også tidløse "Masters of War", en ung manns naive, men ektefølte forakt for krigføring og maktovergrep. Dessuten: "Blowin' in the Wind", "Girl From the North Country" og "Don’t Think Twice, It’s All Right".
Det fins forglemmelige låter her også, men Dylans andre plate var en sensasjon da den kom. Og begynnelsen på en epoke der sangene hans ble hymner for de som slåss for menneskerettigheter.
Høydepunkt: "A Hard Rain’s A-Gonna Fall" (JF)
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.07.14
© Jan Frantzen og Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar