Et rop om frihet

Patti Smith
Canal Street
Hovedscenen, Sam Eydes plass, Arendal
24. juli 2014

Patti Smiths konsert i Arendal ble en feiring av kunstens frigjørende kraft.

TERNINGKAST 5

Man blir varm om hjertet bare av å se henne. Der hun i sin ungdom utstrålte et alvor som kunne virke avskrekkende, har Patti Smith i sitt 67. år auraen til en kul, frikete tante. Hun smiler ofte og varmt, danser og klapper i hendene, ler av seg selv når hun glemmer en tekstlinje. Undertegnede kan ikke huske sist han var på en rockkonsert som føltes like inkluderende.

Ikke slik å forstå at Patti Smith nå bare leverer kos. Agitatoren i henne lever ennå. Det gjør også sjamanen, tungetaleren og ekstatikeren. Hun bruker bare lenger tid på å påkalle dem.

Hun åpner på sitt mildeste, mest imøtekommende og melodiske – med reggaen "Redondo Beach" og poplåten "April Fool" – og styrer hele kvelden unna de mer krevende ekskursjonene ut i poesiens og improvisasjonens land. I stedet får vi et festivalvennlig sett av konsise og tilgjengelige sanger. Brorparten er hentet fra de to mest ikoniske albumene hennes, "Horses" (1975) og "Easter" (1978), men materialet fra 90- og 00-tallet står seg bemerkelsesverdig godt side om side med klassikerne.

Litt skuffende er det at verken Lenny Kaye eller Tom Verlaine er med på denne runden. Men selv om bandet, som teller datteren Jesse på piano og sønnen Jackson på gitar, er en heller anonym gjeng, låter de organisk, tett og godt. Og midtpunktet på en Patti Smith-konsert vil uansett alltid være Patti Smith.

Hun synger en vakker og verdig "Wing" for barna som døde på Utøya, på flyet fra Malaysia Airlines og i Gaza. Hun viser seg som den evige åndsgroupie når hun henter frem Lou Reeds "Perfect Day" og dediserer "Beneath the Southern Cross" til den nylig avdøde Texas-bluesgitaristen Johnny Winter. Under "Banga" får hun et samlet publikum til å ule som ulver mot månen.

Og når vi er kommet så langt, har også Patti Smith og bandet hennes spilt seg varme i trøyen. Lydnivået nærmer seg smertegrensen og hun er igjen blitt den snerrende, usårbare rockdronningen. Og når en harvete "Rock N Roll Nigger" dundrer ut over Sam Eydes plass, føles veien fra CBGB, punkklubben i New York der Smith først begynte å opptre midt på 70-tallet, veldig mye kortere enn den gjorde for 90 minutter siden.

Kråkereiret på hodet hennes er kanskje blitt grått, men kjernen i Patti Smiths livsprosjekt forblir den samme. Alt handler om å søke friheten – friheten til å være seg selv, friheten til å uttrykke seg, friheten fra å føle frykt. Og etter alle disse årene er dedikasjonen hennes fremdeles total. "Have no fear!" roper hun og strekker begge armene i været. "You are free!"

Og man ser, hører og føler hvor sterkt hun mener det. Og det er helt umulig å ikke bli veldig, veldig grepet.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 25.07.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Mai Elin Aunli