Festivalfavoritten

Lissie
Canal Street
Hovedscenen, Sam Eydes plass, Arendal
25. juli 2014

Det er antakelig umulig å mislike Lissie.

TERNINGKAST 4

Lissie – født Elisabeth Corrin Maurus, 32 år gammel, fra Illinois – må være noe nær den perfekte artisten for mellomstore norske festivaler.

Hun har hatt flere radiohits og turnerer flittig. Hun har et vinnende vesen og virker 100 prosent komfortabel på scenen. Forfriskende ujålete er hun også. Iført grå skjorte og avklipte jeans, og med en man av frittflagrende blondt hår, utstråler hun en jordnær, positiv energi som ikke kan unngå å smitte over på publikum.

Dessuten spiller hun en type musikk som er lettfattelig nok til å fenge selv de som aldri har hørt henne før. Hun blander vestkystrock med powerpop og americana med klassiske singer-songwriter-takter. Antakelig har hun skrevet mange av sangene sine med nettopp varme, bekymringsløse sommerkvelder som denne i tankene.

I Arendal er det da også uptempo-nummerne som fungerer best. Mens den hymnelignende "Oh Mississippi" – hennes kanskje aller fineste – ikke klarer å holde på oppmerksomheten til et lett-distrahert publikum, går de dansbare hitene "When I'm Alone" og "Further Away (Romance Police)" rett hjem.

Det er et lite problem at så mange av sangene hennes har akkurat den samme oppbygningen. Den typiske Lissie-låten begynner helt nedpå – med forsiktig klimpring og dempet, men pasjonert vokal. Når så det tre mann sterke bandet hennes kicker inn, blir vokalen virkelig pasjonert og gitaristen Eric Sullivan tar løs med noen flerrende soloer. Til slutt er det alle never i været og klassisk gitarheltposering som gjelder.

Det er et effektivt grep, men føles snart forutsigbart.

Ingen Lissie-konsert er komplett uten en coverlåt eller to. Hun kan finne på å ta for seg alt fra Hank Williams til One Direction. I kveld får vi Judas Priest. Og som de andre låtene hun tolker, gjør hun "Electric Eye" til sin egen. Det gamle metal-anthemet blir til en ulmende, emosjonell trykkoker – en som til slutt selvsagt eksploderer med pasjonert vokal og en flerrende gitarsolo.

Helt til sist – som for virkelig å understreke hvilken norgesvenn og go'jente hun er – trår hun til med Jokke & Valentinernes "Sola skinner". Om det er et festlig påfunn eller bare billig publikumsfrieri, kommer an på øyet som ser. At hun faktisk har lært seg hele den norske teksten, fortjener uansett respekt.

I motsetning til Patti Smith, som sto på samme scene i går kveld, kommer Lissie aldri til å bli noen epokegjørende artist. Hun er og forblir for tradisjonell og triviell til det. Men å live opp på norske festivaler må hun gjerne fortsette med så lenge hun bare orker.

Velkommen tilbake skal hun være.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 26.07.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Espen Wang Johannesen