Filmblogg: Bob Dylan på film

Bob Dylan er på vei til Kristiansand. Ventetiden kan kortes ned ved å se noen av de mange filmene om og med legenden.

Ved siden av å revolusjonere rocken to–tre ganger de siste 50 årene, har Bob Dylan også rukket å medvirke i en lang rekke filmer. Filmkarrieren har riktig nok vært langt fra like revolusjonerende som den musikalske, men går man litt i dybden vil man finne mye å glede seg over.

Dylan på film kan deles inn i to kategorier: Filmer om Bob Dylan og filmer med Bob Dylan.

Blant de førstnevnte finner vi turnédokumentaren "Don't Look Back", spilt inn i 1965 og gitt ut i -67. Her møter vi pur unge Dylan i det han er i ferd med å ta steget fra politisk korrekt folksanger til hip, arrogant og uhyre selvbevisst rockstjerne. Vi ser ham smette inn og ut av roller, vi ser ham leke seg med folks forventninger til ham og vi ser ham herse med forstokkede journalister, artistkollega Donovan og kjæresten Joan Baez. Ingen filmskaper har siden fått følge Bob Dylan på så nært hold som D.A. Pennebaker gjør her. Det fascinerende er at jo nærmere vi kommer, jo vanskeligere blir fyren å forstå seg på.

Et bredere overblikk over Dylans tidlige år får vi i Martin Scorseses fire timer lange dokumentar "No Direction Home" (2005). Venner, kolleger og en ukarakteristisk åpen hovedperson forteller historien om hvordan Robert Allen Zimmerman ble Bob Dylan, rockens mest sentrale enkeltindivid. De eksplosive konsertopptakene med The Band fra 1966 sikrer gåsehuden. Dette er pensum for alle med den minste interesse for rockhistorie.

Den beste filmen Dylan har spilt i, er uten tvil Sam Peckinpahs western "Pat Garrett and Billy the Kid" (1973). James Coburn er Pat Garrett, Kris Kristofferson er Billy the Kid og Bob Dylan er den mystiske sidekicken Alias. Dylans rolle er ikke stor, men vi får i hvert fall gleden av å se ham kaste kniv. Dessuten laget han filmmusikken: "Knockin' on Heaven's Door" stammer herfra.

"Masked and Anonymous" (2003) er mer av en kuriositet, men det er den eneste filmen hvor Dylan spiller en slags hovedrolle. I en alternativ virkelighet er han den avdankede folksangeren Jack Fate og USA er en bananrepublikk på randen av borgerkrig. "Masked and Anonymous" er morsom, rar og nesten umulig å få tak på – omtrent som en gammel Bob Dylan-sang eller Bob Dylan selv, altså.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.07.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Fra "Don't Look Back"