Storslått i steinbruddet

Puls – A Tribute to Pink Floyd
Fjæreheia, Grimstad
11. juli 2014

Alt blir bedre etter mørkets frembrudd.

TERNINGKAST 4

Denne anmeldelsen må nesten begynne med det man i filmsammenheng kaller en "spoiler alert". Hvis du skal se en av de fem neste Puls-forestillingene – og dette er en forestilling like mye som det er en rockkonsert – vil du få en større opplevelse jo mindre du vet på forhånd.

Puls har tidligere hyllet Pink Floyd slik Pink Floyd-hyllestband pleier å gjøre det: ved å spille de mest kjente låtene deres. I år har det åtte mann og tre kordamer sterke laget, med Agder Teater i ryggen, hevet ambisjonsnivået flere hakk. Kveldens første overraskelse kommer når det blir klart at de vil vie hele første sett til et utdrag av "The Wall".

Settingen er selvsagt perfekt. Fjellveggen i det gamle steinbruddet står jo allerede der som en fiks ferdig kjempemur.

Rent musikalsk fungerer det også utmerket. Geir Sandaker har David Gilmours distinkte, delikate gitartone inne. Vokalist Per Ove Åteigen mangler Roger Waters' snerr, men synger kraftfullt og godt. Og lyden er klar og høy. Klangflatene fyller hele amfiet. Bassen slår i mellomgulvet. Lukker man øynene, er det fullt mulig å innbille seg at man egentlig er i Earls Court i London på begynnelsen av 80-tallet.

De teatralske grepene fremstår derimot halvhjertede. Ulikt rockkonserter flest kan "Puls – A Tribute to Pink Floyd" skilte med egen regissør. Men Bentein Baardson får skuffende lite ut av Roger Waters' dystre sangsyklus.

Åteigen synger mens han ser på TV. Noen overstadig glade jenter kommer dansende inn på scenen. Noen andre jenter har skoleuniform, men ikke ansikt. Hvis det skulle være noen i publikum som ikke vet hva "The Wall" handler om, er det vanskelig å tro at de kan få noe ut av disse innslagene.

Nei, da fungerer andre sett betydelig bedre. Med konseptdelen av konserten unnagjort, blir låtvalgene mindre forutsigbare og snippen til bandet litegrann løsere. Nå får vi slagere som "Wish You Were Here" og mindre spilte låter som "Welcome to the Machine" om hverandre. Aller best låter en storslått, drivende "One of These Days".

Og etter hvert som mørket faller på, kommer endelig også de annonserte lys- og 3D-effektene til sin rett. Lasere flerrer over himmelen mens mer eller mindre fantasifull animasjon – en masse klokker i "Time", et fly i "Learning to Fly" – fyller fjellveggen.

Men den påkostede produksjonen til tross, er det de små øyeblikkene som sier mest. Etter å ha spilt introen til "Shine On You Crazy Diamond", gjør for eksempel gitarist Sandaker noe David Gilmour aldri ville ha gjort: Han koster på seg et lykkelig, lite splitthopp.

Budsjett og forventninger er kanskje kommet ut av proporsjoner, men spillegleden er fremdeles den samme.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 14.07.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Fædrelandsvennen