Bent Hamer er den norskeste av alle filmskapere. Nettopp derfor er det riktig å sende ham til Hollywood.
Selv om det er 14 dager til den har kinopremiere, er Bent Hamers "1001 gram" allerede plukket ut til å være Norges kandidat til beste fremmedspråklige film under neste års Oscar-utdeling. Det er tredje gang en Hamer-film er blitt denne æren til del. "Salmer fra kjøkkenet" var vårt bidrag i 2003 og "O' Horten" i 2009.
Og det gir mening å velge en Bent Hamer-film til å representere Norge. Det er nemlig vanskelig å tenke seg en mer utpreget norsk filmskaper enn ham.
Det er ikke det nyrike, hipsterrosabloggende oljenorge Hamer lager filmer om, men noe mer grunnleggende. Bortskjemte som vi er blitt, kan vi fremdeles kjenne igjen noe av oss selv i den nøkterne tonen, den lune humoren, de pussige detaljene, forkjærligheten for eksentrikerne og enstøingene, empatien.
Og det er fristende å tro at det er nettopp Hamers varme skildringer av helnorske særinger og stabeiser som gjør at filmene hans slår så godt an utenlands. Siden debutfilmen "Eggs" i 1995, har sandefjordingen bygget opp en solid fanbase i arthausmiljøet i Europa, Nord-Amerika og resten av verden. "Factotum" (2005) – som riktig nok var engelskspråklig og hadde Matt Dillon i hovedrollen – ble sett av langt flere i Italia og USA enn i Norge. "O’Horten" (2007) gjorde det best i Tyskland.
Ingen av disse filmene har vært "blockbustere". Men de er antakelig blitt sett av langt flere – og blitt satt adskillig mer pris på – enn de fleste norske filmer som har prøvd å etterligne amerikanske forbilder. Det er ikke bare her til lands folk kjenner igjen hel ved når de ser det.
"1001 gram" lover å være en ny, ytterst karakteristisk Hamer-film. Riktig nok har denne Ane Dahl Torp i hovedrollen og store deler av handlingen lagt til Paris – altså i stedet for å være nok en fortelling om tause gubber i utkantnorge – men grunntonen synes å være den samme.
Bent Hamers filmer er noveller snarere enn romaner. De handler om store spørsmål, men gjør det på en tiltalende unnselig måte. Han kunne sikkert ha laget filmer med lignende tematikk selv om han kom fra Los Angeles eller Berlin. Men han kommer fra Norge, og gjør alt annet enn å legge skjul på det. Og det gjør hele forskjellen.
Det er klart han skal representere oss.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.09.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "1001 gram": Norsk Filmdistribusjon
Kommentarer
Legg inn en kommentar