45 år med intelligent tullball er over. Tiden er inne for å fordype seg i arven etter Monty Python.
I sommer sto John Cleese, Michael Palin, Terry Jones, Eric Idle og Terry Gilliam sammen igjen på scenen for siste gang. (Sistemann, Graham Chapman, døde i 1989.)
NRK1 viste showet i helgen, og det var en merkelig ting å se. Der sto de, fem herrer godt over pensjonsalder, og gjorde sitt beste for å gjenskape sprell de fant på i ungdommen. Det var omtrent som nyere live-opptak av The Rolling Stones – om ikke direkte dårlig, så veldig... unødvendig.
For et gjensyn med Monty Python på scenen og på høyden, anbefales i stedet "Live at the Hollywood Bowl" fra 1982. Og når du først har sett den, vil sannsynligvis fristelsen til å se mer klassisk Python føles overveldende.
Da er det bare å gå løs på de fire sesongene av "Monty Python's Flying Circus" (1969–1974), tv-serien som startet det hele. Det er en serie så sprengfull av inspirerte, ravgale ideer at den fire tiår senere fremdeles føles 100 prosent fresh. Etter noen timer i dette selskapet, er det nesten umulig å ikke bli han smått enerverende typen som bare må demonstrere forskjellige "Silly Walks"-varianter, sitere fra "The Parrot Sketch" og synge "The Lumberjack Song".
Men komediens svar på The Beatles – som klisjeen krever at de blir kalt – nøyde seg ikke med å revolusjonere tv-komedien. De spilte også inn et titalls album og, ikke minst, tre helaftens spillefilmer.
For mange vil disse filmene – "The Holy Grail (1975), "Life of Brian" (1979) og "The Meaning of Life" (1983) – være selve beholdningen i Python-arven. Og hvis man absolutt måtte velge det ene verket hvor alt bare sitter, må det bli den midterste av dem. Enten man ser "Life of Brian" som en serie gøyale sketsjer eller som et stykke utspekulert religionssatire, er dette en av de svært få filmene som faktisk blir bedre jo flere ganger du ser den.
Alt av Monty Python er gitt ut i flerfoldige formater og versjoner, mange av dem spekket med se- og hørverdig ekstramateriale. Som de velutdannede, taleføre typene de er, er medlemmene av gruppen alltid vel verdt å lytte til. For en virkelig grundig gjennomgang av Python-historien – "The Beatles Anthology"-style – er det den seks timer lange serien "Almost the Truth (The Lawyer's Cut)" (2009) som gjelder.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.08.14
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar