Noen musikkfilmer er så gode at du ikke engang trenger å like musikken.
Vi lever i en gullalder for musikkdokumentarer. Hvert eneste band som har eksistert i mer enn 14 dager, må få sin egen film. Sånn er loven.
Disse filmene er, når sant skal sies, ofte ganske like: oppstarten i trange kår, den lange veien mot toppen, gjennombruddet, dame-, dop- og pengeproblemene, den lange veien mot bunnen, vendepunktet med forsoning og den triumfartede gjenforeningen. Historien fortelles ved hjelp av kornete konsertopptak og intervjuer med Elvis Costello, Bono og Dave Grohl.
Men musikkdokumentarer kan også være noe mer. Her er fem filmer om psykologi, sosiologi og fascinerende skjebner man ikke må være fan for å bli fjetret av.
"The Story of Anvil" (2008) er historien om metalbandet som aldri ble store på 80-tallet, men som fremdeles ikke har gitt opp drømmen. Det er en historie om endeløse nederlag, trøstesløse turneer og evig vennskap. Man kan bli varm om hjertet av mindre. Ironisk nok ble denne filmen om manglende suksess en stor suksess.
"Mistaken for Strangers" (2013) handler om hvordan det er å bo hjemme hos mamma mens broren din reiser verden rundt som rockstjerne. Tom er en slubbert som liker skrekkfilmer, metal og øl. Matt er vokalist i The National. Stor komikk og bittersøt søskenrivalisering oppstår når Tom får bli med Matt på turné.
"Searching for Sugar Man" (2012) tar opp jakten på den mystiske Sixto Rodriguez, en artist som ga ut to album på 70-tallet for så å bare forsvinne. Det Rodriguez ikke vet, er at han er "større enn Elvis" i Sør-Afrika. "Searching for Sugar Man" er like deler detektiv- og fugl fønix-historie, og nesten – bare nesten – for god til å være sann.
"Some Kind of Monster" (2004) fanger et av verdens største band midt i sin verste midtlivskrise. Rikdom, berømmelse og egen psykolog hjelper ikke stort når man ikke lenger kan huske hvorfor man begynte å spille sammen. Rockstjerner i gigaklassen har aldri fremstått mer ubehjelpelig menneskelige enn Metallica gjør her.
"20,000 Days on Earth" er et annerledes portrett av Nick Cave. Her byr den myteomspunnede mørkemannen på seg selv samtidig som han gir oss et unikt innblikk i den kreative prosessen. Filmen har norsk kinopremiere neste fredag, men kan allerede i morgen ses på Cinemateket i Kristiansand.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 06.11.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "20,000 Days on Earth": Tour de Force
Kommentarer
Legg inn en kommentar