Fantazine nr. 1 (1992). Forside av Morten A. Sætren
Det hadde vært fint å kunne skrive en lang og innholdsrik artikkel om Kristiansands lange og ærerike tegneseriehistorie. Dessverre tror jeg ikke det lar seg gjøre.
Man bør holde seg til å skrive om det man vet. Og selv om det muligens kan virke litt bråkjekt, begynner denne versjonen av Kristiansands tegneseriehistorie med at jeg flytter til byen. Året var 1992, og den første jeg ble kjent med var Roald Andersen. Vi var begge litt over 20 og hadde lyst til å lage tegneserier. Roald viste seg dessuten å være noe av en gründertype. Bare uker etter at jeg kom til byen, hadde han tatt initiativet til det som skulle bli en fanzine kalt, vel, Fantazine.
Urtiden
Hva som hadde foregått av tegneserieskapende virksomhet i byen før 1992, vet jeg den dag i dag lite om. Jeg vet at Knut Nærum, som bodde i Kristiansand før han dro til Oslo og ble rikssatiriker, hadde en kort karriere som stripetegner i Fædrelandsvennen tidlig på 80-tallet. I sin bok med samlede serier, "Nydelige greier" (No Comprendo Press, 2004), skriver han: "Blå Noter ble tatt av, to uker etter at vi hadde levert en stripe hvor en av hovedpersonene drømmer at Reagan sprenger hele verden. Fædrelandsvennens redaktører syntes ikke det var noe å tøyse med."
Jeg vet også at Terje Moen, en kjenning fra byens mer alternative miljøer, satt på bunkevis med egenproduserte tegneseriesider av høy kvalitet. Dessverre kom han aldri så langt som til å publisere dem.
Også hadde vi Torstein Gundersen, en tegner som med sin særegne art nouveau-aktige stil hadde vært med på å prege stort sett alt av norske seriefanziner siden 70-tallet. Torstein var selvsagt med da Roald høsten 1992 samlet en gjeng tegnere hjemme hos seg for å lage tegneserieblad. Der var også Morten A. Sætren, en klassekamerat av Roald og meg, og Ronny Haugeland og Andreas Tellefsen, to 16 år gamle talenter Roald hadde møtt på seriekurs med Nærum. Vi seks skulle utgjøre kjernen i Fantazine.
Fantazine
På denne tiden var fanziner gjerne noen oppkopierte, sjuskete utseende lefser man bare kunne få tak i hvis man kjente noen som kjente noen. Men takket være litt økonomisk støtte og et snilt trykkeri, fikk Fantazine en tilnærmet profesjonell utforming. Og siden ingen hadde hørt om Internett ennå, måtte vi legge mye arbeid i å nå ut med bladet vårt.
Vi pushet Fantazine på folk i Markens gate, sendte det til tegneseriebutikker og bruktsjapper i andre byer, var rause med anmeldelereksemplarene og drev nettverksbygging via brev og telefon. Til tross for innsatsen solgte bladet aldri stort. Men det lot i hvert fall til å nå redaksjonens likesinnede rundt omkring. Snart kunne vi supplere våre egne serier med innsendte bidrag fra folk som Jens K Styve, Trygve Høiseth, Reidar Kjelsen, Bob Horn og Rasmus Gran. Sistnevnte holdt til så langt unna som i Sverige.
Kvaliteten på innholdet i Fantazine var varierende. Det er gjerne sånn med idealistiske antologier. Mye av poenget med dem er at de gir vordende serieskapere muligheten til å prøve og feile. Flere av Fantazine-tegnerne, ikke minst jeg, utviklet seg da også mye i løpet av årene vi holdt på.
Gode og dårlige tider
Langlevde pleier ikke slike fanziner å bli, og etter to–tre år gikk alt som hadde med bladproduksjonen å gjøre veldig, veldig tregt. Og det falt på meg, som aldri hadde bedt om noe redaktøransvar, å mase på trege bidragsytere, ringe opp butikker, gå på posten, betale regninger, skrive fakturaer og prøve å forstå hva moms var for noe. Det eneste jeg ville var å lage tegneserier. Dette minnet stadig mer om jobb.
Etter at syvende og siste utgave ble gitt ut høsten 1995, ga flesteparten av de involverte opp seriene. I stedet fant de seg beslektede yrker. Både Roald og Andreas er i dag godt etablerte som kunstnere mens Morten jobber som designer og illustratør.
Outsideren Terje Moen har i senere år operert under navnet The Moen. Som et levende eksempel på hva man kan få til helt på egen hånd og på helt egne premisser, har han hatt prestisjefulle kunstutstillinger i både Kristiansand og Oslo. Han har heller ikke sluttet å lage tegneserier. Bare for noen uker siden stakk han et helt nytt, egenprodusert blad i hånden på meg da jeg støtte på ham i Markens.
Den virkelige veteranen i Kristiansands tegneseriehistorie, Torstein Gundersen, døde før jul i fjor. At det ble forbigått i stillhet både lokalt og i tegneserienorge forøvrig, skyldes antakelig at veldig få fikk vite om det. Men flere tiårs trofast tjeneste ved tegnebordet fortjener virkelig en retrospektiv utstilling eller utgivelse. Torsteins arbeider fra 70-tallet er dessuten mer enn modne for å bli gjenoppdaget.
De eneste fra Fantazine-gjengen som fortsatte å lage tegneserier, var Ronny og jeg. Takket være kontaktene vi hadde knyttet gjennom bladet, var vi en naturlig del av stallen da Jippi Forlag ble startet opp i 1995. Utover på 90- og 00-tallet nøt vi også godt av at norske tegneserier generelt var på opptur. I sin jakt på nye Frode Øverlier og Lise Myhrer, lot forlagene plutselig undergrunnstyper som oss slippe til i fire farger og store opplag. Det var gode tider.
Fremtiden
Ronnys serietegnerkarriere toppet seg i 2010, da hans "Downs Duck" gikk som stripe i Dagbladet. Jeg for min del hadde "Jesper og Jonathan" inne som biserie i Rocky-bladet fra 2003 til 2006. Men også vår aktivitet dabbet etter hvert av. Fremdeles snakker vi om nye serieprosjekter når vi treffes over en øl. Men det blir stort sett med praten. Ronny har mer enn nok med å være bartender og bingokonge, jeg er opptatt med å skrive og designe og sånt.
I Kristisansand er likevel tegneserieaktiviteten større enn noen gang. De siste årene har et helt nytt miljø vokst opp rundt den lokale Outland-avdelingen og Tegneserie Workshop KRS. Spennende, ambisiøse saker vil komme derfra om ikke lenge. Og nå har byen til og med fått sin egen tegneseriefestival. Det føles alvorlig lenge siden vi bare var en håndfull unggutter som møttes hjemme hos Roald Andersen.
Kristisansand har kanskje ikke noen veldig lang eller ærerik tegneseriehistorie å vise til. Men byen har noe som er langt mer verdifullt: en lovende fremtid.
Originalt publisert i Bobla nr. 147 (september, 2014)
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar