Kall meg gjerne en nerd, men noen fanboy er jeg ikke.
Fanboys er – i tilfelle du skulle lure – sånne som er veldig, veldig, veldig opptatt av et eller annet populærkulturelt fenomen.
Og akkurat nå er det gode tider for alle verdens fanboys. Den siste "Hobbiten"-filmen har nettopp hatt premiere. Trailerne til de nye "Star Wars"-, "Jurassic Park"- og "Terminator"-filmene ble nylig sluppet. James Bond nr. 24 er annonsert. En hel skokk nye superheltfilmer er på gang. Det koker ute på nettet.
Og jeg sliter med å forstå entusiasmen.
Jeg forstår ikke folk som legger seg i sovepose utenfor kinoen. Jeg forstår ikke folk som samler på plastleker fra filmer. Jeg forstår ikke folk som kler seg ut som favorittkarakterene sine. Jeg forstår rett og slett ikke at noen kan opparbeide så sterke følelser for en merkevare.
Og dette er til tross for at jeg burde være selve prototypen på en fanboy. Å skrive om film og musikk er mye mer enn bare en jobb for meg. Også på fritiden bruker jeg skremmende mye tid til å se filmer og høre på musikk. Og når jeg ikke ser filmer eller hører på musikk, leser og snakker jeg om film og musikk. Som om ikke det var nok, har jeg også laget tegneserier i mange år.
Men jeg føler ingen lojalitet til filmer bare fordi de deler navn og elementer med andre filmer.
Jeg likte den første "The Matrix"-filmen veldig godt, men orket aldri å se toeren ferdig. Jeg har hatt et forhold til de originale "Star Wars"-filmene siden 80-tallet, men husker ingenting av de tre som kom for 10–15 år siden. "Ringenes herre"-trilogien var et feiende flott eventyr jeg hadde mye glede av, men en trilogi til er mer enn jeg – ahem! – orker. Jeg har telt på fingrene og funnet ut at livet er for kort.
Det jeg liker – det jeg virkelig, virkelig liker – er filmer som gir meg en opplevelse, som forteller meg noe jeg ikke visste fra før, som får meg til å forstå noe jeg ikke har forstått før, som gjør at jeg forstår andre mennesker bedre, som gjør at jeg forstår meg selv bedre, som til syvende og sist gjør meg til en bedre person. Og jeg kimser selvsagt heller ikke av filmer som ganske enkelt får meg til å le eller gråte.
Bare fortell meg en god historie. Hvem eller hva den handler om, spiller egentlig ingen rolle.
Jeg forstår ikke hva fanboys er ute etter, men tror det må være noe annet.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 18.12.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Hobbiten: Femhærslaget": SF Norge AS
Det er vel omtrent som to hoved-typer musikkfans:
SvarSlett1) Musikknerden som stadig graver frem ny musikk
2) Iherdige fans av Elvis eller AC/DC, som ikke har byttet musikksmak siden de var 18. Men derimot så har de kanskje flere alternative utgaver av samme plate, har sett samme bandet/artist på scenen 150 ganger (eller alle filmene til Elvis, uansett hvor dårlige de var). Mer samlemani enn musikkinteresse egentlig, og så er man i tillegg medlem av en slags menighet.