Gjenoppstandelsen

D'Angelo and The Vanguard
Black Messiah
(RCA/Sony)

TERNINGKAST 5

Det har lenge sett ut som om D'Angelo skulle lide Sly Stones skjebne: en kort periode med kunstnerisk og kommersiell suksess fulgt av mannsaldre i kreativt og personlig mørke. Slik Sly hadde gjort 30 år tidligere, redefinerte D'Angelo svart musikk på begynnelsen av 2000-tallet. Holdt en sagnomsust konsert på Quart, gjorde han også. Men i stedet for en lysende fremtid, ble revolusjonen fulgt av langvarig, foruroligende stillhet.

Først denne uken – etter nærmere 15 år og nesten uten forvarsel – kom D'Angelos tredje album. Og bare galninger kan ha trodd at det skulle bli så godt som dette. "Black Messiah" tar opp tråden akkurat der "Voodoo" slapp den i 2000: tekster om sex, politikk og religion satt til musikk som er supertight, men laidback, like minimalistisk som kompleks, alltid, alltid med en uimotståelig groove i bunnen. D'Angelos redefinerer ikke lenger noe som helst, men han er fremdeles pur, funky, livsbejaende klasse.

Bare historien kan avgjøre om "Black Messiah" vil bli husket som noe mer enn et fullstendig overrumplende comeback. Men sånn føles det akkurat nå. Og det vi uten videre kan slå fast, er at D'Angelo har klart det Sly Stone aldri gjorde: å komme tilbake.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.12.14
© Roy Søbstad