Jeg har alltid hatt problemer med historiske og biografiske filmer. Spørsmålene bare hoper seg når jeg ser dem: Hvor mye av dette er sant og hvor mye er oppdiktet? Hvordan kan filmskaperne vite hva som foregikk bak lukkede dører? Hva kan de vite om en persons innerste tanker? Og: Så folk virkelig sånn ut på håret?
De siste ukene har diskusjonen gått om TV-serien "Kampen om tungtvannet" og filmen "The Imitation Game". Og som så ofte før, har den handlet om slikt filmskapere kaller kunstnerisk frihet og historikere kaller faktafeil.
Quentin Tarantino, som selv har bedrevet kontrafaktisk historieskriving i blant annet "Inglourious Basterds", kan ikke fordra biografiske filmer. "En film som handler om en persons liv fra begynnelse til slutt, må bli kjedelig," sier han. "Hvis du for eksempel skal lage en film om Elvis Presley, bør den handle om én dag i livet hans. Lag en film om den dagen Elvis Presley gikk inn på Sun Records, og slutt den med at han kommer ut igjen. Dét er en film."
Poenget er at filmskapere må gjøre valg. I det øyeblikket man retter kameraet mot noe, velger man bort noe annet. Derfor kan ingen filmer fortelle den hele og fulle sannheten om noe som helst.
Samtidig er det slik at historiske og biografiske filmer preger vår oppfatning av det de handler om. I manges bevissthet ser antakelig Max Manus ut som Aksel Hennie mens krigen mellom spartanerne og perserne artet seg slik den gjør i CGI-festen "300". Ekstra problematisk blir dette når fri dramatisering blandes sammen med ideologi. Oliver Stones film om drapet på John F. Kennedy, "JFK", er for eksempel et konspiratorisk sammensurium av fakta og spekulasjon.
For oss legmenn er det nærmest umulig å skille det ene fra det andre. Det eneste vi kan gjøre, er å huske at film og fakta er to størrelser som aldri kan bli 100 prosent kompatible. Og at en og annen uhistorisk frisyre nok er noe vi bare må leve med.
Som vanlig treffer Tom Waits, som jo er skuespiller i tillegg til musiker, spikeren på hodet: "Folk bryr seg ikke om det du forteller er sant eller ikke. De vil bare høre noe de ikke visste fra før. Hvis du ser på en virkelig dårlig film, og noen snur seg mot deg og sier 'Du vet at dette er en sann historie?'... Gjør det egentlig filmen noe bedre?"
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 22.01.15
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Max Manus": Erik Aavatsmark/Filmkameratene AS
Kommentarer
Legg inn en kommentar