Bare én film har klart å trenge bak fasaden til The Rolling Stones.
I forrige uke hadde Netflix premiere på dokumentaren "Keith Richards: Under the Influence". Den viste seg å være som forventet: et hyggelig, helt uforpliktende møte med rockens mest fascinerende skrukketryne. "Keef" får røyke uante mengder sigaretter, le sin smittende skoggerlatter og fortelle de samme gamle anekdotene én gang til. Og hele tiden holder han oss på en armlengdes avstand.
Slik er det med de fleste Rolling Stones-relaterte filmene. De klarer ikke å trenge bak alle lagene av myter og mystikk. Ta "Crossfire Hurricane" (2012) for eksempel. Den kunne ha vært Stones' svar på "The Beatles Anthology" (1995). Men der Beatles-fans fikk en åtte timer lang, grundig og avslørende TV-serie, ble Stones-tilhengerne avspist med 111 minutter gjentakelser av velkjent stoff. Misforholdet blir ikke mindre hvis man tar med i betraktningen at The Rolling Stones har holdt på i over 50 år mens The Beatles ga seg etter 10.
Problemet er selvsagt at Mick Jagger og gjengen ikke har noen interesse av å slippe publikum inn bak fasaden. Til det har mytene og mystikken tjent dem alt for godt alt for lenge. Likevel, det finnes unntak.
"Gimme Shelter" (1970) er den beste Stones-filmen ganske enkelt fordi ting får komme helt ut av kontroll. Vi følger bandet på USA-turné i 1969. Kraftfulle konsertopptak kryssklippes med tørre forretningssamtaler på bakrommet. Stones gikk glipp av Woodstock året før, nå vil de arrangere sin egen kjempefestival. Det hele kulminerer på speedwaybanen Altamont i California, med rockhistoriens desidert mest beryktede konsert.
Alt går galt. Mens Woodstock var en tre dager lang feiring av musikk, fred og kjærlighet, blir Altamont et helvete av dårlig dop og stygg vold. Og "Gimme Shelter" fanger alt sammen. Stones går på til "Jumpin' Jack Flash" og "Sympathy for the Devil". Jagger danser og svinser og svanser og prøver å late som om dette bare er en helt vanlig konsert. Men de skrekkslagne ansiktene i publikumshavet forteller en annen historie. Så, mens bandet spiller "Under My Thumb", ser vi en ung mann bli knivstukket og drept rett foran scenen.
Myten om det mørke, dekadente, regelrett farlige Rolling Stones slår rot der og da. Og det er denne myten bandet fortsetter å hegne om 45 år senere.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.09.15
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Shine a Light": Fortissimo Film/Nordisk Film
Kommentarer
Legg inn en kommentar