Gamle sanger om igjen og om igjen


Smokie
Dark Season musikkfestival
Caledonien Hall, Kristiansand
24. oktober 2015

TERNINGKAST 3

Nok en dag på jobben for et band som alltid har vært her og alltid kommer til å være her.

Det er absolutt ingen mystikk rundt Smokie. De fem britiske herrene som drar i gang med "Boulevard of Broken Dreams" i Caledonien Hall i kveld, er arbeidende musikere. De er her for å gjøre en jobb. Og jobben er å gi folket det folket vil ha.

Bassist og eneste gjenværende originalmedlem Terry Uttley vugger godmodig ute på venstre flanke. Sammen med trommis Steve Pinnell sørger han for at alle låtene får det samme stive, dansebandaktige kompet. Gitaristen Mick McConnell fører en anonym tilværelse på høyresiden mens Martin Bullard demper alle skarpe lyder med sitt våte teppe av en synth. Gjengens korharmonier låter ikke like silkemyke som på plate, men de duger.

Mike Craft – Smokies tredje vokalist etter Chris Norman, som sang på hitene, og avdøde Alan Barton – er toastmasteren. Hans mest åpenbare egenskap er at han er enda hesere enn sin forgjengere. Og stort mer kreves heller ikke av ham. Dette bandet har et repertoar som selger seg selv.

"Lay Back in the Arms of Someone" følges av "Wild Wild Angels" som følges av "If You Think You Know How to Love Me" som følges av "Don't Play Your Rock'n'Roll to Me" som følges av "I'll Meet You at Midnight" som følges av "Oh Carol". I tillegg kommer låtene som ikke er Smokies egne, men som like gjerne kunne ha vært det: Danny Whittens "I Don't Wanna Talk About It", John Fogertys "Have You Ever Seen the Rain?" og – selvsagt – Jackie DeShannons "Needles and Pins".

Ingen av Smokies tolkninger – verken av eget eller andres materiale – kan kalles ildfulle. Det durer og går på trygt, helt uspektakulært vis. Men folk er ikke her for å henge seg opp i den slags detaljer. I kveld går alt som lyder kjent og kjært rett ned. Innsatsen fra scenen er kanskje avmålt, men i salen er det fest.

Finalen blir akkurat som du tror.

Om publikum holder seg for gode til å skråle "Alice? Who the fuck is Alice?" i refrenget? Det skulle tatt seg ut.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 26.10.15
© Roy Søbstad

Kommentarer