Uriah uhipp

Uriah Heep
Dark Season musikkfestival
Caledonien Hall, Kristiansand
23. oktober 2015

TERNINGKAST 3

Jeg har sett rockens fremtid, og det er ikke Uriah Heep.

Musikkjournalisten Tor Milde skrev en gang at Uriah Heep sannsynligvis var "historiens dårligste rockband".

Antakelig måtte det en mann på Mildes alder til for å hate et av 1970-tallets mest populære band så sterkt. Undertegnede – like mye av en musikksnobb som Milde, men 15–20 viktige år yngre – har aldri hatt noen sterke meninger om Uriah Heep. Britisk årgangshardrock har for meg alltid vært Led Zeppelin, Black Sabbath og Deep Purple. Uriah Heep ble aldri noe mer enn det gamlisbandet W.A.S.P. covret da jeg var tenåring.

I samme øyeblikk som bandet entrer scenen i Caledonien Hall, kommer jeg på hvorfor det ble slik: Uriah Heep var liksom ikke annet enn en oppsamling av alle de mest støvete 70-tallsklisjeene. De var svulstige og kvasioperatiske. Låtene deres handlet enten om hippie-tullball eller harry kvinnfolk. De hadde en plate som het "The Magician's Birthday". Uriah Heep var bare ikke kule.

Og det er de ikke i 2015 heller. Vokalist Bernie Shaw skriker over seg i sine forsøk på å skape drama. Buldringen fra trommeslager Russell Gilbrook er massiv og konstant. Phil Lanzon legger gjerne hele kroppen over Hammond-orgelet for liksom å tyne enda litt mer lyd ut av det. Og gitarist Mick Box – eneste gjenværende originalmedlem, hvithåret og blid – smetter inn et ras av toner så snart han hører en mulighet. Bandets energinivå er sant å si imponerende. Men det er ikke nok til å kompensere for mangelen på god smak.

Det hjelper selvsagt ikke at låtmaterialet deres veksler mellom det veldig klisjétunge og det veldig ordinære. De låtene som kommer nærmest genuin klassikerstatus, må vi vente på helt til slutten nærmer seg. Nå er ikke "July Morning" noen "Stairway to Heaven" eller "Easy Livin’" noen "Rock’n’Roll". Men selv i kveldens overivrige versjoner har de et visst sus over seg.

Uriah Heep er ikke historiens dårligste band. Selvsagt er de ikke det. Men de vekker fremdeles ingen sterke følelser i meg. De virker bare irrelevante. Man måtte vel, som salige Tor Milde, ha vært der den gang da.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 24.10.15
© Roy Søbstad