Ikke akkurat Pondus


TheMoen
INO
(Galleberg forlag)

TERNINGKAST 5

TheMoen, som noen ganger også går under navnet Terje Moen, har gitt ut flere tegneseriefanziner opp gjennom årene. Men den eneste måten å få tak i dem på, har vært å kjøpe dem av ham personlig. "INO" er hans første ordentlige bok gitt ut på ordentlig forlag. Med den har undergrunnskunstneren tatt nok et skritt på sin vei mot det etablerte.

"INO" består av rundt 150 ensidere i svart og hvitt. Gjennomgangsfiguren – vi får gå ut fra at han heter INO, han også – er en taus strekmann som lever i en verden av gåtefulle symboler og mystiske vesener. Alt rundt ham, inkludert tegneserierutene som holder ham på plass, later til å være i evig forandring. Bokstaver kan plukkes ut av snakkebobler, tanker kan få fast form og sorte flater kan vise seg å være lunefulle. Uforutsigbarheten er det eneste forutsigbare. Lesere som er ute etter konvensjonelle vitser og tydelige poenger, vil lese forgjeves. "Pondus" er dette ikke.

Moen har den autodidakte serieskaperens mangel på frykt. Han bryr seg ikke om regler og utviser liten eller ingen selvsensur. Inspirasjonskilder er det heller ikke lett å peke ut. Den beskjedne bruken av tekst, de rene linjene og leken med grafiske elementer kan føre tankene til Jasons serier i bladet "Mjau Mjau" – de som rundt årtusenskiftet gjorde ham til et internasjonalt navn – og Bjørn Ouslands barneserie "Bisk".

Men egentlig synes Moen å trekke veksler på helt andre – og langt flere – tradisjoner enn serieskapere flest. Hos ham kan Fantomets hodeskallegrotte dukke opp på den ene siden og en Salvador Dalí-aktig klokke på den neste. På sitt mest inspirerte er det som om han ikke er i kontakt med noe annet enn sin egen underbevissthet.

Hver enkelt side i "INO" er ikke nødvendigvis et mesterverk i seg selv. Noen av dem er til å humre av, andre er til å stusse på. Noen er veldig smart kommet på, andre er sant å si ganske bagatellmessige. Det er den grenseløse, fabulerende helheten som gjør denne boken til en rik og unik leseopplevelse.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 27.10.15
© Roy Søbstad

Kommentarer