Hysj, ikke si det til ham, men Woody Allen fylte faktisk 80 for et par uker siden.
Allan Stewart Konigsberg har, rundt regnet, laget et 50-talls filmer. Med tanke på at han både har skrevet, regissert og spilt i de fleste av disse filmene, er det et aldeles formidabelt antall. Og ingenting tyder på at 80-årsjubilanten er klar for å pensjonere seg ennå. Nok en film skal nettopp være ferdig innspilt og han har visstnok også en TV-serie på gang.
Man kjenner igjen en Woody Allen-film allerede på fortekstene: hvit seriff-skrift på svart bunn og årgangsjazz på soundtracket. Men hva som følger, kommer helt an på hvilket lune vår mann er i.
I begynnelsen av karrieren gikk det i ren slapstick-humor. Den tidligere stand up-komikeren har selv, på sedvanlig selvironisk vis, referert til filmer som "Take the Money and Run" (1969) og "Bananas" (1971) som "the early, funny ones".
Nå ble ikke Woody Allens filmer mindre morsomme utover på 1970-tallet, men vitsingen fikk en stadig mer seriøs klangbunn. Innflytelsen fra Ingmar Bergman ble like tydelig som innflytelsen fra brødrene Marx, om du vil.
"Annie Hall" (1977) og "Manhatten" (1979) er to av de filmene undertegnede kan se om igjen oftest. Den første er et overflødighetshorn av ideer og fortellerglede, den andre like deler romantisk komedie og kjærlighetserklæring til hjembyen New York. Begge inneholder et utall klassiske filmøyeblikk.
Og har man først fått et Woody Allen-kick – slik jeg gjør en gang eller to i året – kan man enten gå videre med en genuint original raritet som "Zelig" (1983) eller et komplekst relasjonsdrama som "Hannah and Her Sisters" (1986). Selv er jeg også svak for en lett, helt skamløst nostalgisk perle som "Radio Days" (1987).
En annen mulighet er å fordype seg i den eksistensialistiske Woody. "Crimes and Misdemeanors" (1989) og "Match Point" (2005), for eksempel, kombinerer utspekulerte krimplott med et svært lite sentimentalt syn på menneskenaturen.
Det skal ikke stikkes under en stol at Woody Allen er ujevn. En del av filmene hans fra de siste, tja, 20 årene har vært preget av underutviklede manus og halvslapp gjennomføring. Men akkurat i det man skal til å avskrive gamlingen, lager han noe så skarpt og nåtidsrelevant som "Blue Jasmine" (2013), og man kan liksom ikke annet enn å glede seg til den neste.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 17.12.15
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar