Pål Rake
Kick Scene, Kristiansand
12. februar 2016
TERNINGKAST 4
Proff, flott og kort slippkonsert for Pål Rakes debutalbum.
På slaget annonsert tid, klokken 22, drønner det så Kicks PA-anlegg blir satt skikkelig på prøve. Pål Rake og firemannsbandet hans – en gitarist, en trommeslager og to på keys – inntar scenen med "Byen er blå". Og selv om lyden er høy, låter det forbløffende likt den svært forseggjorte studioproduksjonen. Beaten pumper like metronomisk, synthmelodien klinger like skarpt, dybden i lydbildet synes like bunnløs. Rake selv får allerede i første bro demonstrert sin fine, uanstrengte falsett.
Han kan minne om Kents Joakim Berg, der han med velfrisert lugg og svart collegejakke danser sånn passe keitete bak mikrofonstativet. Men Rake har en mye varmere utstråling, og stemmen hans ligner mer på Morten Harkets. Fikler like mye med proppen i øret som a-ha-vokalisten, gjør han også.
Vi er her for å feire utgivelsen av egersunderens debutalbum “Hørrekje te”, men han blir tatt i mot som en for lengst etablert artist. Dels skyldes nok det at folk fulgte ham på "The Voice" for to–tre år siden, dels at han både har bodd og spilt mye i Kristiansand.
I "Eigerøys kyst", en omskrivning av ærverdige gamle "Scarborough Fair", demonstrerer Rake hva mastergraden hans i popkoring var godt for. Og i det støyete klimakset på "Rutine" får han vist seg fra en nesten farlig side. Flere slike utskeielser hadde neppe skadet. Men Pål Rake er en veloppdragen ung mann. Han vil ikke snyte folk for det kjente og kjære.
Dermed mønstrer Audun Rensel på for en reprise av "The Voice"-duetten "Når himmelen faller ned" – Anne Grete Preus-verket med de usannsynlige linjene "Det snør himmelsk korrekturlakk/Over feilstavet sommer" – og konserten får en eim av klam TV-talentkonkurranse over seg.
Rake og bandet henter seg inn igjen med den smått susanne sundførske "Får du som fortjent" og sin seige, dypblå versjon av Vamp-standarden "Månemannen", men så er det også brått slutt. Nøyaktig klokken 23 tar gjengen en selfie foran publikum, takker pent for seg – og går. Og igjen står vi og tenker at festen godt kunne ha vart litt lenger. Vi hadde det jo så hyggelig og alt mulig.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 13.02.16
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar