Filmblogg: Iskalde norske grøss


Endelig lages det skrekkfilm her i landet. Alt som mangler nå, er noen freshe ideer.

Man laget mange sosialrealistiske dramaer og folkelige komedier her til lands i forrige århundre. Man laget en god del historiske og politiske filmer også. Men norsk sjangerfilm var i flere tiår synonymt med "De dødes tjern" fra 1958. Å lage action, for eksempel, var uhørt inntil "Orions belte" i 1985. Og ingen later engang til å ha tenkt på skrekkfilm.

Først på 2000-tallet løsnet det. Da ble det ble enklere å få støtte til kommersielle produksjoner, de tidligere så strenge sensurordningene ble myket opp og teknologien ble mer brukervennlig. På samme tid dukket dessuten en helt ny generasjon filmskapere opp. De, som var flasket opp på all verdens VHS- og DVD-uhumskheter, kimset ikke av verken kommersialitet eller sjangerfilm.

En av disse var Reinert Kiil fra Hammerfest. Ved siden av å jobbe som rekvisitør på respektable produksjoner som "Kautokeino-opprøret" og "deUSYNLIGE", har han blant annet laget no-budget-, rett-på-hjemmekino-verket "Hora" fra 2009 (nei, jeg har heller ikke sett den). Med denne ukens premiere på "Huset", tar Kiil steget fra TV-skjermen til kinolerretet.

"Huset" har mye til felles med de mest vellykkede norske grøsserne. Som "Fritt vilt" lånte fra slashersjangeren, låner "Huset" fra filmer om spøkelser, hjemsøkte hus og eksorsisme. Som "Død snø" trekker den veksler på vår nære krigshistorie. Og som i både "Fritt vilt", "Død snø" og "Villmark", spiller naturen en viktig rolle.

Eksemplene viser at norsk skrekk er blitt såpass etablert at det virker naturlig å sammenligne filmene med hverandre. Vi kan begynne å snakke om en tradisjon. Alt som mangler nå, er noen freshe ideer.

Det nærmeste vi har kommet noe genuint originalt, må være bruken av tradisjonell folketro i "Trolljegeren" og "Thale". Ellers virker alle fornøyd med å resirkulere gamle, amerikanske horrortroper i en norsk setting. Men etter at vi har vist oss i stand til å lage velfungerende sjangerfilm, er det ikke på tide at noen også tør å tenke egne tanker? Er det ikke på tide at vi får vårt eget svar på, tja, svenske "La den rette komme inn", spanske "Pans labyrint" eller japanske "Ringu"?

Og når vi først er i gang: Er det ikke på høy tid med en skikkelig egenprodusert science fiction-film?

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 14.04.16
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Villmark": Oro Film

Kommentarer