Pyromanen
Norge 2016
Regi: Erik Skjoldbjærg
Manus: Bjørn Olaf Johannessen, basert på boken "Før jeg brenner ned" av Gaute Heivoll
Skuespillere: Trond Nilssen, Agnes Kittelsen, Henrik Rafaelsen, Per Frisch, Liv Bernhoft Osa
Aldersgrense: 12 år
TERNINGKAST 5
Johanna er midt i kveldsstellet når hun hører en bil kjøre inn på gårdsplassen. Den gamle damen skjønner med en gang hva som holder på å skje. Hun går inn på soverommet, vekker ektemannen og sier "Han er her!". Men før de har rukket å komme seg ut, hører de det single i glass og ser flammene slå opp fra første etasje.
Alle sørlendinger over en viss alder og alle som har lest Gaute Heivolls roman "Før jeg brenner ned" (2010), kjenner historien "Pyromanen" er basert på. På forsommeren 1978 var Finsland en bygd preget av frykt. I over en måned hadde noen satt fyr på forlatte hus og løer. Nå var det bare et tidsspørsmål før liv ville gå tapt. Den siste ubegripelige tvisten kom da gjerningsmannen viste seg å være brannsjefens sønn. Han hadde selv deltatt i slukningsarbeidene.
Regissør Erik Skjoldbjærg ("Insomnia", "NOKAS") og forfatter Bjørn Olaf Johannessen (som sist skrev manus til Wim Wenders' "Every Thing Will Be Fine") har utelatt det selvbiografiske elementet fra Heivolls bok. Og de har ikke, slik man godt kunne ha gjort, prøvd å lage en thriller ut av den. I stedet er "Pyromanen" blitt et fascinerende psykologisk portrett av en uutgrunnelig person.
Dag er den unge mannen som kjører alene langs skogsbilveiene mens jevnaldringene er på fest. Han er den greie, skoleflinke gutten som prøver å imponere jentene med barnslige triks og higer etter farens anerkjennende blikk der han står og slukker brannen han selv har startet. Trond Nilssen, som tidligere har hatt mindre roller i filmer som "Kongen av Bastøy", spiller ut Dags indre uro med øynene. Og det er en bemerkelsesverdig prestasjon: Vi tror på ham selv om vi ikke forstår ham.
Filmen er ikke fri for anakronismer. I et ellers nitidig gjenskapt 70-tallsunivers – innlevd og norsk, fjernt fra alt som minner om opphøyd "Mad Men"-estetikk – blir det rart at Dag hører på Honningbarna. Noen vil sikkert også reagere på at kun Agnes Kittelsen og Henrik Rafaelsen snakker sørlandsk.
Slike detaljer er likevel lette å glemme etter hvert som filmen øker i intensitet. Når det panikkslagne skriket fra en kvinne blander seg med lyden av bensin som antennes, får "Pyromanen" nesten karakter av å være en skrekkfilm. Og Skjoldbjærg har et godt øye for brannens dunkle tiltrekningskraft. De orange flammene som strekker seg mot en gråblå himmel, røyken som siver over morgenkalde gressbakker: Det blir grufullt vakre bilder av slikt.
Johanna og mannen unnslapp flammene den natten for nærmere 40 år siden. Og den første som møtte dem utenfor huset, var brannsjefens sønn.
Om det var slik det faktisk skjedde, spiller ikke så stor rolle. Det viktige er at "Pyromanen" – enten man velger å se den som et lokalt tidsbilde eller en studie i utenforskap – oppleves sannferdig.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 21.04.16
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar