Metallica
Hardwired... to Self-Destruct
(Blackened/Universal)
TERNINGKAST 4
Tittelen er teit og coveret ser billig ut. Men sannelig om ikke "Hardwired... to Self-Destruct" er Metallicas friskeste album på aldri så lenge: mindre krampeaktig enn "St. Anger" (2003) og mindre sidrompet enn "Death Magnetic" (2008). Og ikke er det et frieri til mainstream-publikummet som falt for "Det svarte albumet" i 1991 heller. "Hardwired" er hissig gammelskole-metal fra begynnelse til slutt.
Den tørre produksjonen og låtenes hyppige taktskifter gjør at tankene ofte går til "... And Justice for All" (1988). Kombinert med et utall referanser til bandets NWOBHM-røtter – overgangene i "Atlas, Rise!", for eksempel, er jo pur Iron Maiden – er det nok til å gjøre en frafallen fan som undertegnede positivt innstilt. Noen ny klassiker er det imidlertid ikke snakk om her. Til det er albumet minst et par fantasiløse mid-tempo-låter for langt.
Men for hver dølle "Confusion" og "ManUNkind", får vi også en "Moth into Flame" og en "Spit Out the Bone". I førstnevnte tangerer Metallica sine mest dynamiske og medrivende øyeblikk, sistnevnte er deres mest overbevisende thrash-låt siden, tja, "Dyers Eve". Etter de siste 25 mildt sagt ujevne årene, skal både de og vi si oss fornøyde med såpass.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.11.16
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar