Årets beste album 2016

1. Frøkedal – Hold on Dreamer

Anne Lise Frøkedal har vært involvert i flere av de siste årenes fineste norske plater. Debuten til Harrys Gym, for eksempel, var 2008s kanskje beste synth-pop-rock-album. Og I Was a King har stått for den ene indiepop-perlen mer funklende enn den andre. Med sin første soloutgivelse har Frøkedal likevel overgått seg selv.

"Hold on Dreamer" sitt nedstrippede uttrykk – en slags halvakustisk folk-variant – gjør at hordalandsartistens mildt resignerte, vidunderlig melodiske sanger kommer ekstra godt til sin rett. Det samme gjelder stemmen vi frøkefans er så svake for. Anne Lise Frøkedal synger med en blanding av styrke, sårbarhet og verdighet som bare griper sterkere jo mer man hører på henne.

2. Drive-By Truckers – American Band

Urolige tider er ofte bra for musikken. Mens den amerikanske tidsånden i 2016 er en eneste stor sørpe av mistro og misnøye, skjer det flere interessante ting i populærmusikken enn på aldri så lenge. Til og med et rufsete gammelt rockband som Drive-By Truckers har fått ny giv.

Drive-By Truckers har i alle år sunget om det USA som nå har valgt Donald Trump til president. Men like eksplisitt politiske som på "American Band" har de aldri vært. Med en emosjonelt knusende blanding av velformulerte meldinger og tøff rock gjør de jobben all verdens kommentatorer mislykkes med i høst: "If you say it wasn't racial when they shot him in his tracks/Well, I guess that means that you ain't black."

3. Årabrot – The Gospel

Årabrot har alltid vært et kompromissløst foretak. Første gang jeg så dem live var på Charlies for 10 år siden: tre haugesundere i bar overkropp som måket ut sin sinte, stygge, grumsete rock fullstendig uaffiserte av det var en søndag og at det var kanskje 15–20 personer i lokalet. Det er sånne opplevelser som gjør at man knytter varige bånd til band.

I dag består Årabrot av én eneste haugesunder. Kjetil Nernes har med årene sluppet litt mer luft inn i katakomben – på "The Gospel" benytter han seg av blåsere og synther og greier – men musikalsk og estetisk forblir prosjektet akkurat det samme. Det handler om å omfavne støyen og mørket. Det handler om å skremme Fanden på flatmark.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 23.12.16
© Roy Søbstad