2016 var ikke bare "The Revenant". Det var mye ræl også.
Desember har som vanlig ført med seg en jevn strøm av årbestelister. Men når året først skal oppsummeres, ville det være feigt å feie det vonde under teppet. Her er de fem mest ubrukelige filmene jeg så på kino i 2016.
Og etterpå trenger vi aldri å snakke om dem igjen.
5. "Inferno"
Si hva du vil om bøkene til Dan Brown, men man skulle tro at det var mulig å lage underholdende filmer av dem. Likevel presterte Ron Howard ("A Beautiful Mind") å følge opp sine henholdsvis småkjedelige og slitsomme Brown-filmatiseringer "The Da Vinci Code" (2006) "Angels & Demons" (2009) med en som er både småkjedelig og slitsom på én og samme tid.
4. "Love"
Åpningsbildet – en lang tagning av et ungt par som onanerer hverandre – levner ingen tvil: "Love" er full av sånt man ellers må google seg frem til. Men det er merkelig hvor fort selv ekte sex kan oppleves monotont. At jeg ble snytt for 3D-versjonen – og dermed ikke fikk maksimalt utbytte av ejakulasjonen som går rett i kameralinsen – føles ikke som noe betydelig savn.
3. "The Green Inferno"
Du skal bare være glad om du aldri har sett en italiensk kannibalfilm fra 1970-tallet. De fremste kjennetegnene for denne ufyselige skrekksubsjangeren – "Cannibal Holocaust" (1979) er én av titlene du ikke bør oppspore – er ekstrem vold, seksuell sadisme og en generelt misantropisk tone. "The Green Inferno" var Eli Roth ("Hostel") sitt misforståtte, amatørmessige forsøk på å hylle råttenskapen.
2. "Miracles from Heaven"
Filmer ber oss om å tro på så mangt: at folk kan fly, at dyr kan snakke, at Arnold kan redde verden. Forskjellen på "Miracles from Heaven" og filmer flest, er at den vil ha oss til å tro sånn helt på ordentlig. Og for denne ikke-religiøse anmelder opplevdes den som et uutholdelig banalt stykke kristenpropaganda. La oss snakke om åndelighet. La oss snakke om verdier. Men la oss ikke kvele hverandre med billig sentimentalitet.
1. "Grimsby"
Det mest ubehagelige med "Grimsby" er ikke at den velter den seg i rasisme, homofobi, fedme, sperm, bæsj og stump vold. Politisk ukorrekt humor kan også ha sin plass. Men når Hollywood-millionæren Sacha Baron Cohen ("Borat") vil ha oss til å hånle av Storbritannias hard prøvede arbeiderklasse, gir det en bismak man må spytte for å bli kvitt.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 22.12.16
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar