Det er på tide å si det rett ut: Jeg har aldri skjønt hva som er så spesielt med "Star Wars".
Vi blir alle formet av det vi leser, hører og ser i barne- og ungdomsårene. Noen leser om Florence Nightingale og bestemmer seg for å bli sykepleiere. Noen hører Bob Dylan og bruker store deler av sine livene sine til å følge turneene hans. Og noen fyller opp husene sine med overpriset plastikkleketøy fordi de så "Star Wars" da de var unge og lett påvirkelige.
Sistnevnte gruppering har selvsagt for lengst sikret seg billetter til "Rogue One", den nye "Star Wars"-filmen som har premiere i neste uke.
Siden jeg er en nerdete anlagt 70-tallist, tilsier statistikken at jeg også skulle ha vært en av dem. Men av en eller annen grunn så jeg ikke "Star Wars" før et godt stykke opp i tenårene – jeg kan for mitt bare liv ikke huske akkurat når – og da var jeg antakelig allerede for gammel til helt å skjønne greia.
For meg vekker derfor "Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten" (1981) og "E.T. " (1982) langt sterkere nostalgiske følelser enn "Star Wars". Dessuten mener jeg at de, rent objektivt sett, er bedre filmer.
OK, så har den noen uforglemmelige enkeltsekvenser, romoperaen til George Lucas, som for eksempel angrepet mot Dødsstjernen i "A New Hope". Jeg kan også gå med på at lasersverdene er noe bortimot det ultimate gutteromsleketøyet og at Darth Vader er noe bortimot den ultimate filmskurken. Men, ærlig talt, noe særlig til fortellinger er disse filmene virkelig ikke.
Fullt utbytte krever at man er i stand til å overse helt grunnleggende problemer som krøkkete struktur, klønete redigering, platt dialog, stivt skuespill og teit humor. Og nå snakker jeg altså om den originale trilogien. De såkalte "prequel"-filmene er jo knapt mulige å se i det hele tatt.
Hvorfor min generasjon har bestemt seg for at akkurat disse glorifiserte B-filmene skal være vår populærkulturelle arv til ettertiden, går kort og godt over min forstand.
Men slik er det altså blitt. Kanskje er det fordi vi lever i en tid da mennesker i 30-, 40,- og – for alt jeg vet – 50-årene kan sitte på puben og diskutere dataspill og superheltfilmer og "Star Wars" som om de var dype og meningsfulle ting.
Ingen synes lenger å huske at alle disse greiene egentlig var ment som enkel tidtrøyte for barn.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.12.16
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Star Wars: Episode I – Den skjulte trussel": Twentieth Century Fox Norway
Kommentarer
Legg inn en kommentar