En naturopplevelse av en film


Pingvinenes marsj 2
Frankrike 2017
Originaltittel: La marche de l'empereur 2
Regi: Luc Jacquet
Forteller: Dennis Storhøi
Musikk: Cyrille Aufort
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

Mange ble grepet av det episke overlevelsesdramaet "Pingvinenes marsj" i 2005. 12 år senere går kampen videre.

Våre venner keiserpingvinene er blitt småbarnsforeldre siden sist, med alt det innebærer av strev for å holde poden mett og trygg. Og akkurat som forrige gang vil regissør Luc Jacquet ha oss til å tro at vi hele tiden følger den samme lille familien – "Keiseren" med make og unge – men antakelig lar vi oss lure av en lang rekke pingviner som ser helt like ut. Det er et helt legitimt dramaturgisk grep. En hver film trenger sine hovedpersoner.

Bruken av følerisk musikk og svulstig fortellerstemme er derimot diskutabel. Jacquet hever seg heller ikke over å tillegge dyrene menneskelige følelser. Å se "Pingvinenes marsj 2" føles innimellom mer som å se en Disney-film – hvilket den sånn rent formelt også er – enn en naturdokumentar.

Med sine sylskarpe drone- og undervannsbilder er toeren til gjengjeld kanskje enda flottere å se på enn forgjengeren. Og synet av "Keiseren" som stabber av sted gjennom det uendelige, alltid omskiftelige antarktiske isødet, drevet av en urdyp trang til å føre slekten videre, er et like godt bilde på selve eksistensen som noen film har klart å fange.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 12.04.17
© Roy Søbstad

Kommentarer